femtendedesember

noe av det jeg savner mest ved å være et nytt sted, sånn bortsett fra alle de kjente og kjære som er igjen hjemme eller som reiser andre steder i verden, er det å ha et helt eget sted. et rom som føles skikkelig hjemme der man kan gjemme seg litt fra verden, forsvinne inn i en film eller en tegning eller et pianostykke man prøver å komme seg igjennom på keyboardet, bare sette inn ørepropper og forsvinne. når man har bodd et sted lenge så samler en seg opp fristed i hjertet, den kaféen du kan gå på når du er lei deg og kjøpe enorme kaffekopper, biblioteket du kan fortumle deg igjennom og bli kjent med hyllene i, han som jobber bak disken og veit hva slags te du vil ha, det bordet i hjørnet som alltid gir deg lyst til å skrive på serviettene. det tar litt tid å skape fristeder, steder som føles litt som en del av hjemme, litt som ditt når du går dit, man må være der noen ganger, prøve de forskjellige kaffene og fylle stedet med minner, med fine ettermiddager med venner og kyss med en fin gutt for eksempel, eller annen magi. heldigvis har jeg et fristed man finner i hver eneste by, i et bibliotek eller en bokhandel. det gjør ikke noe om bokhandelen er liten eller stor, brukt eller gammel, antikk eller moderne, om den bare selger engelsk litteratur fra 20-tallet eller bare fantasy, det føles som et fristed uansett. som et sted man kan gå og glemme tida. som et sted man kan få nytt håp når man er sliten og ikke orker tanken på alt man kan gjøre, et sted man kan finne magi mellom to permer, inspirasjon og håp. et sted man kan finne historier om mennesker som har klart utrolige ting, et sted man kan finne oppskrifter på hvordan man skal få til det essayet eller klare å huske navnet på alle de eksperimentene man har hatt om på forelesning, et sted der man får eventyr i store vakre bøker, og man kan stå og bla i permer, og kanskje, hvis man er heldig og har noen ekstra lapper i lommeboka, kan man gå hjem med en ny skatt i veska og et smil om munnen. hvis ikke så har man med seg håpet, og tanken på at uansett om du ikke rekker å ta klesvasken i dag og selv om du egentlig har altfor mye å gjøre, så ordner det seg, for en gang om ikke så lenge så kan du stjele til deg 2 eller 10 eller 38 minutter og forsvinne i en annen verden, hvor du ikke må ta avgjørelser eller gjøre noe, hvor du bare kan bli med på eventyr mens du ligger under dyna. bøker lar deg dagdrømme når hodet er fullt av alt for mye annet, og for meg er det noe av det fineste.

femtedesember

det er alltid noen som hater tirsdager, eller onsdager, eller mandager, til og med fredager. man hører dem når man sitter på kafé og de haster etter americano'en og hater å ha så dårlig tid, eller når man sniker seg til et sete med vindusplass på biblioteket og de hater å ha så mye å gjøre, eller å løpe til bussen eller å stå opp ekstra tidlig. det er så lett å glippe et øyeblikk, og la hele dagen bli den lille tingen, den oppgaven du hadde glemt at du måtte ordne så hele dagen ble ekstra stress, brevet du ventet på som ikke kom da det skulle, venninna du skulle møte som plutselig avlyste, og det er så typisk at det er mandag. men hvis jeg tenker meg om, så liker jeg egentlig alle dager. jeg liker å snuble ut av senga på mandag morgen med bustete hår og et trøtt fjes og tenke at jeg la meg altfor seint søndag kveld, men likevel, det er en ny uke og alt kan skje, og jeg tar fatt på alle dagens gjøremål med motivasjon og glede. jeg liker å haste fra forelesning til forelesning på tirsdag, og snike meg til en croissant eller en varm sjokolade mellom 9 og 10 for å kunne trekke pusten i noen minutter før jeg skal videre, og å snuble hjem når dagen er slutt og sette meg med en haug av bøker og markeringspenner og den deilige utmattelsen man får når man jobber hardt for å lære. jeg liker å gå på biblioteket på onsdager og være min egen sjef, bestemme hvilke bøker jeg tar med meg og hva jeg vil lære meg den dagen, hvor mye jeg vil gjøre, og kjenne på den følelsen av å få et essay nesten ferdig ei uke før fristen, og kunne løpe hjem og spise pastarester til lunsj og dra på trening, med roser i kinnene og et smil om munnen. jeg liker  når torsdag kommer og det snart er helg, at jeg kan drømme meg bort til sene kvelder og vinflasker og kanskje et fint besøk, til chai latte og late morgener. jeg liker at fredag er dagen med de tyngste forelesningene, som om de sier til oss at vi veit at dere er glade uansett for det er fredag og helg og fridag, så dere overlever, dere klarer det, dere er flinke og får pause snart, jeg liker fredag kveld med de utallige mulighetene, med sjokolade, vin, fransk film, jentekvelder, guttekvelder, turer på byen, hjemmelaget pizza, eller hva som helst, hva jeg vil. jeg liker å kunne sove så lenge jeg vil på lørdag og søndag, danse hvis jeg vil, løpe hvis jeg vil, tilbringe dagen med å skrive og lese, med å tegne, med å glede meg til neste høytid og skriver lister over hva jeg vil gjøre i livet. jeg liker alle dagene for de er like lange og man kan nesten alltid presse inn et eventyr eller i hvertfall tre jordbær, som gjør dem litt finere.

tredjedesember

jeg er så redd for å våkne en dag og føle at jeg har glemt å fargelegge utenfor strekene, at jeg har holdt meg innenfor boksen, og at nå er det for seint å ta på oransje leppestift og danse på gata, for det eneste jeg har er en stor boks med anger, istedenfor glitter og glede og kyss og kjærlighet - så derfor vil jeg ha eventyr i hverdagen. men som student kan jeg ikke hoppe på første fly til budapest eller st petersburg, selv om jeg aldri har vært der før og gjerne vil se dem, jeg kan ikke kjøpe champagne hver onsdag eller nye paljettskjørt bare fordi jeg har lyst, og det er lett å la seg avskrekke av alle de som har en jobb som sender dem verden rundt eller jobber med eventyr som å fotografere pene jenter eller danse i store teatersaler når man selv sitter i et grått rom og leser leser og skriver essay. så dette handler om de små eventyrene. om å kjøpe en annen type juice, om å gå en annen vei hjem fra skolen, om å melde seg på workshop i en ny type yoga, om å ønske seg smoothiemaskin til bursdagen sin så man kan lage smoothie hver søndag, om å gå ut å danse hele natten selv om man er for blakk til å kjøpe drinker, om å kjøpe te som kommer i pene pappesker og henge etikettene på veggen, om å være kreativ og finne på fine julegaver til alle man er glad i selv på studentbudsjett, om å tegne flygende sommerfugler og varmluftsballonger og drager, om å glede seg til neste gang man kan kysse, om å øve å stå på henda, om å bruke en binders til å lage prikker på neglene sine, om å låne kjoler av venninner eller sy om et skjørt man har, om å klippe snøkrystaller i printerpapir og skrive historier om eventyr man skal dra på en gang man kan. vi har ikke alltid muligheten til å reise verden rundt, men vi har muligheten til å utfordre oss selv til å gjøre hver dag til noe som er litt annerledes fra noe annet, sånn at vi ikke glemmer, aldri glemmer, at vi er drømmere som skal fargelegge utenfor strekene og lage kunstverk som er finere enn de noensinne trodde kunne forekomme i en fargelegningsblokk, at vi skal leve.

tjuesjettenovember

noen ganger blir det oversvømmelse i meg, oversvømmelse av ting jeg vil gjøre og se og steder jeg vil reise og bøker jeg vil lese og filmer jeg vil kjenne og mennesker jeg vil møte, det blir så mye og alt skal skje samtidig, noe som gjør alt umulig, for hvis jeg leser ei bok vil jeg heller dra til kina, og hvis jeg ser på flybilletter vil jeg heller spare penger, og hvis jeg vil spare penger vil jeg heller kjøpe en genser, og vannet bare fortsetter å renne og det er ingen som skrur igjen kranene, det er ingen som minner meg på at jeg egentlig vil være akkurat her, de bare skrur det sterkere og sterkere fordi de skal til afrika eller akkurat har sett en fantastisk film på kino eller har dratt til roma for å lære italiensk.

da lønner det seg å trekke pusten. skrive ned en liste over alle eventyrene man allerede har vært på, og så en liste over de man vil dra på, og innse hvor god tid man har. innse at det alltid venter et eventyr i horisonten men at akkurat nå er jeg her fordi jeg velger det, og at det finnes eventyr her, uansett om du er i en ny by i et nytt land, eller hjemme der du alltid har vært, så finnes det en ny iskremsmak eller en kaffekombinasjon du ikke har prøvd før, det kommer ut nye filmer på kino, det kommer nye bøker, og du kan lage eventyr hos deg selv, arrangere fest med indisk tema når flybillettene blir for dyre, spise chana masala og se på bollywood filmer og danse til flott musikk, eller du kan ta på deg skoene og gå ut, et nytt sted, en ny vei, og det viktigste er ikke hva du gjør, det er å huske at hvis du hele tida snur deg til alle kanter for å se etter nye veier til eventyr, ser du dem aldri når de er rett under føttene dine. lykke til!

tjuetredjemai

si at du inviterer noen, ei venninne, en kjæreste, foreldrene dine, besteforeldrene dine, sjefen din, noen du vil imponere, noen du vil trøste, noen, hvem som helst, på middag, på lunsj, på brunsj, på frokost, på afternoon tea, på kakeselskap eller kaffe - hva serverer du dem? traktekaffen du ikke liker så godt? pålegget du er allergisk mot? de tørre tekakene du bakte forrige helg?

mest sannsynlig serverer du dem noe godt, noe du er glad i selv, en fantastisk pai med et litt ødelagt lokk og et fyll som smaker himmel, brødskiver med nyskåret ost og masse gode urter, pasta al arrabiatta, mississippi mud pie, scones med lemon curd, nytraktet kaffe, te importert fra kina - du gir noe av deg selv, du gir noe godt, noe fint, noe du tror og håper at gjestene dine vil like.

la oss si at verden er et teselskap og alle du møter er gjestene dine. alt du sier og gjør, er det du serverer dem. viser du dem det samme hensynet? hva er det som gjør at i noen situasjoner serverer vi sider av oss selv som er ekvivalente med muggen lungemos eller kald og altfor sterk earl grey? hva er det som gjør at vi glemmer oss selv og velger å spre gift i verden? det er lov til å være kritisk. det er lov til å stille spørsmål ved ting. det er lov til å være sint. men gjør det på en konstruktiv måte i så fall - kast en bløtkake i trynet på noen! det er mer effektivt enn å servere tørt og passivt aggressivt brød hver dag.

men aller helst, kanskje vi skal prøve å oppføre oss litt mer som red velvet cupcakes fra hummingbird bakery, eller noe annet fantastisk, for jeg tror det føles bedre for de fleste. 

ellevtejanuar

vi mennesker er laget for å strekke oss mot stjernene. vi bygger skyskrapere som er så høye at de nesten opphever tyngdekraften, men du hører aldri noen si at, det er bra nå, det er høyt nok. vi løper fortere, vi svømmer fortere, vi lærer mer, skaper mer, prøver mer, og vi strekker oss alltid mot mer kunnskap. i takt med universets ekspansjon er det som om vår hunger etter å vite noe, prøve noe, klare noe, vokser og vokser og vokser og vokser. det er fantastisk at vi aldri mister lysten til å utfordre oss selv, men noen ganger kan den lysten ta helt over. vi blir så fokusert på resultatene, på å måle og beregne og kalkulere, sammenligne og slå verdensrekorder, vi synes aldri det er høyt nok, og det gjør at  vi glemmer noe av det som er viktigst; å legge seg på ryggen å se på stjernene - for er det ikke det som inspirerer oss? er det ikke det som gir oss motet til å klatre?

femteoktober

kilde

sjuendeseptember

kilde

 

du står på bussholdeplassen og venter på bussen som er forsinka igjen, du har veksa eller sekken full av bøker eller tomme kaffekopper eller blyanter eller noe annet tomt, ipoden din er ladet ut og du nynner sånn halvveis på en sang og det kjennes ut som om hele verden ligger og venter på noe. så begynner det. først veldig smått. noen små dråper som legger seg i panneluggen og på nesetuppen din, som får deg til å vende ansiktet mot himmelen. så kommer det mer og mer. noen søker tilflukt i paraplyene sine, og kanskje du prøver å pakke et skjerf rundt hodet for å holde håret tørt eller sminken pen, hvis du bryr deg om sånt. men etterhvert så blir det så mye at du glemmer alt. du gir opp. og du gir deg hen. for himmelen har delt seg i to og sluppet sjøen fra universet igjennom, vannet siles gjennom skyene og legger seg som ei hinne utenpå deg, det renner nedover veien og blir til store elver og du kan like så gjerne kaste av deg skjerfet og legge fra deg sekken, fordi alt blir vått uansett. i hjelpesløsheten din blir du fri. du kan gjøre hva du vil. du danser. du synger. du glemmer alle rundt deg fordi regnet ligger om deg som et sjal og et orkester og ingenting betyr noe. du har glemt at bussen er for sein, og det er ikke før du setter deg at du kan le av hvor våt og kald du egentlig er. for det er dét regnet er. det er frihet.

femteseptember

kilde

du skal få en dag i morgen, med blanke ark og fargestifter til. 

det er så altfor lett å slutte å tro på det. det er så altfor lett å tro at den personen du har vært i dag, har begrenset den personen du kan være i morgen. vi lar fortida spise oss opp. vi tenker at den matretten vi smakte en gang og ikke likte, den kommer vi ikke til å like. vi tenker at en vi krangla med for fire år siden aldri kan bli en venn. vi tenker at vi ikke er flinke til noe fordi vi ikke fikk det til dagen før. men vi velger selv hva vi vil ta med oss videre. vi kan velge å la alt det som tynger oss ned være igjen i fortida. vi har ikke plass til det. for det kommer en dag i morgen, og i morgen har jeg lyst til å fly. 

tjuesjetteaugust

kilde

hvis vi kunne glemme å tenke på alle de tingene som spiser av bevisstheten vår, alle de tingene vi skal gjøre, den passasjen i historieboka vi burde lære oss, det speilet på badet som har flekker som bør tørkes av, tannbørsten som bør skiftes ut, vaskemaskinen som må tømmes, bildet på veggen som trenger en ny ramme, regningene du ikke har betalt, togbillettene du skulle bestille, og alt det andre, alt det som vi skal gjøre en gang i framtida, som vi ikke orker nå, men som ligger i oss og spiser av energien vår, hvis vi kunne glemme å tenke på alt det, bare i et øyeblikk, så kan det jo hende vi hadde funni den. inspirasjonen.

tiendeaugust

kilde

det har vært sommer og virkelighetsflukt. det har vært kyss og musikk og vin og bøker, og så uendelig mye mer, det har vært reiser til eventyrland og eventyr man ikke trenger å reise for å oppleve, og jeg skal fortelle. men kan dere ikke fortelle meg hva dere har lært i sommer først?

tjueførstejuli

ingen vil føle dette på samme måte som deg

hele verden er et sanseinntrykk, det presser mot hjernen vår og tvinger oss til å bryte det ned i flere bestanddeler, i det vi ser, det vi føler, det vi hører, det vi smaker og det vi lukter. verden er for stor for oss og den tvinger oss til å sende alle sanseinntrykkene fra sted til sted i hjernen, den påtvinger seg en reise igjennom oss, slik at inntrykkene fra verden ikke blir det de var, de blir et produkt av reisen, og reisen er et produkt av stedene en besøker, og stedene disse inntrykkene besøker er oss selv, og slik blir alt vi opplever et produkt av den vi er. ingen vil høre denne sangen på samme måte som deg. ingen vil se dette bildet på samme måte som deg. ingen vil lukte dette på samme måten som deg. ingen vil smake dette på samme måte som deg. og ingen vil føle dette på samme måte som deg.

det er det som er det magiske. å ligge sammenflettet og oppleve sommernettene på helt forskjellig måte og høre hva du tenker om alt det som har skjedd, og høre hvordan alt er annerledes selv om det er det samme.

tiendejuli

kilde

vi mennesker er utstyrt med et helt fantastisk og fargerikt følelsesspekter. alle fargene i spekteret er dessverre ikke like vakre, alle følelsene er ikke like fine - og en av følelsene jeg ikke er så glad i, er anger. det er så altfor lett å angre: å angre på ting vi har gjort og sagt eller ting vi ikke har gjort og ikke har sagt. angre på at vi ikke kyssa den gutten på den festen eller dro på den turen eller at vi ikke blei hjemme eller at vi spiste det siste kakestykket. anger er skummelt fordi man kan spinne seg selv inn i et spindelvev av parallelle eventyrliv og verdner der alt er annerledes, fordi vi dro tilbake i tid og gjorde det på nytt, du veit, det en går og angrer på - en overbeviser seg selv om at alt hadde vært bedre dersom det hadde vært mulig.

men angeren er et paradoks. for dersom vi hadde gjort alt det vi angrer på at vi ikke gjorde, eller latt være å gjøre alt det vi angrer på at vi gjorde, så hadde vi ikke vært den samme personen. den personen en er, er den unike summen av alt en har gjort, så i et parallellt univers der du handler annerledes, er du en annen. eventyrverdnene man lager i hodet sitt er ikke ekte fordi du kan ikke eksistere i dem. ikke tenk hva hvis - du trenger ikke en tidsmaskin for å lage et eventyr, du trenger bare å heve blikket og se framover - vær den du er, og vær stolt over det fine og lær av det vonde - det var det som fikk deg hit.

tredjejuli

kilde

den siste uka føles litt slik; i fell into a rabbit hole and woke up in a magical world; hove. det var så fantastisk på så mange måter. jeg vil skrive om det, men jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. ordene er ikke nok, bildene er ikke nok, filmene er ikke nok - man må ha vært der for å kjenne på det eventyret det var. det er så mange nye tanker og følelser og ting som blei til der, alt var magisk, alt var ekte, og vi var frie.

nå veit jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. hva skal jeg skrive om? ofte når en ikke veit hvor en skal begynne så ender en opp med å ikke gjøre noen ting. når lista over ting du skal gjøre er altfor lang blir det til slutt til at du ikke gjør noe. når en planlegger for mye så trekker en seg sammen og angrer. men ofte er det aller beste å bare begynne et sted. begynn på den sangen du har inni deg, bare slå noen akkorder og syng noen strofer og så blir den til. begynn på den boka, eller den tegningen eller det forholdet. det å begynne er det vanskeligste synes jeg. for når man først har gjort det, så føles det for seint å snu. har du løpt to hundre meter kan du like gjerne løpe tjue tusen meter (eller i hvert fall tre). har du først sagt hei så går resten av samtalen av seg selv. så det er det jeg ville begynne med å skrive om nå, det å begynne. akkurat nå skal jeg fokusere på å fortsette sommerferien i den samme magiske stemningen jeg begynte den i. hva skal du fortsette med? hva skal du begynne med?

sjettejuni

kilde

plutselig så er den der. den frihetsfølelsen som kanskje har luggi latent og venta, luggi under alt eksamensstress og alle nerver og bare smilt. fordi den har visst det hele tida at snart, snart kan den piple ut gjennom huden og fraktes med blodet til alle cellene, akkurat som et eget næringsstoff og gi deg følelsen av at du kan gjøre hva som helst, du kan bli kjent med de rareste menneskene og miste bussen hjem og du kan gå deg bort i skogen og gjøre alt akkurat sånn som du ikke hadde tenkt til å gjøre det, men det går bra, det går bra fordi du er fri. det er sommer, du er fri, og du kan gjøre hva du vil. det føler jeg akkurat nå. hva føler du?

tredjejuni

kilde

hjertet mitt er som en fugl. en fugl som kan skifte ham - noen ganger er den liten og blå og trist, andre ganger er den stor og sprakende og sprer vingende sine utover mange skatter og smiler. er det ikke rart med fugler? hvordan de kan fly så høyt, så langt, hvordan de kan oppleve eventyr vi bare kan drømme om i skyene, og likevel, hvordan de ligger så komfortabelt i redet sitt, der det er trygt? hjertet mitt er som en fugl, og jeg vil sette den fri. jeg vil la den fly over kontintenter og spre vingene sine vidt , jeg vil la den feste seg ved mange steder og mennesker og vokse seg større og sterkere og vakrere, jeg vil at den skal være fri, helt fri, slik at jeg også kan være fri. men hver gang jeg åpner døra til buret så trekker fuglen seg sammen, den snur ryggen til, den går helt inntil sprinklene, inn helt der det er tryggest, der ingen kan nå den, der ingen kan høre den synge eller se den flakse med vingene. den gjør seg liten og ubetydelig. hvorfor er den så redd?

tjueførstemai

kilde

c.s.lewis sa en gang at  "du har ikke ei sjel - du er ei sjel, og har en kropp", og akkurat nå hadde det vært utrolig fint hvis jeg kunne latt kroppen min ligge å hvile i varme tepper eller i et badekar som aldri blir kaldt, mens jeg selv dro ut på eventyr. det er som det er sykdom i alle celler i kroppen, untatt noen veldig få nerveceller som kommer på en hel masse vakkerhet som kunne vært gjennomørt dersom de andre cellene var samarbeidsvillige. men akkurat nå er det mest forkjølelse. og etter det er det eksamen. og kanskje dere har fine dager der alt bare er sol og kyss og appelsinis, og da er det fantastisk kanskje dere har tunge dager der det regner og dere får tilbake prøver som ikke gikk så bra og kjærestene deres skal på ferie uten dere og dere får ikke sove fordi det er så lyst om natta. uansett hva slags dager dere har, så synes jeg dere skal smile, og kanskje laste ned dette albumet, for det kan være en varm dyne eller en god klem eller en halstablett - jeg lover.

ellevtemai

første gangen jeg opplevde at noen forsvant, var da oldefar døde. jeg var ikke så veldig gammel, og jeg husker ikke så mye av det, jeg forstod ikke alt, og det var egentlig ok. jeg veit ikke hva slags musikk oldefar likte eller hvordan han luktet, hva han gjorde da han var ung og hvilke filmstjerner han synes var pene. jeg veit at han mangla en lillefinger, at jeg var glad i ham, og at han elsket liljekonvaller. jeg kom til  å tenke på det i dag, da jeg var ute og gikk blant alle liljekonvallene. det slo meg at alt forsvinner før eller siden. det var egentlig ikke en trist tanke, mer en slags inspirasjon; sera nimis, vita est crastina - vive hodie! (i morgen er kan være for sent, lev i dag!). liljekonvallene kommer til å visne, jordbærblomstene blir bær og bærene blir spist opp, selv de beste vinflaskene blir tomme og de lengste bøkene tar slutt. det er ok, det er fint at ikke alt varer evig, men husker vi å nyte det? i det site har jeg stoppa opp ute og lagt merke til hvor mye jeg tar for gitt, hvor mye jeg ikke ser. det slår meg at jeg hver sommer angrer på at jeg ikke luktet på nok blåveis, og at jeg hver høst skulle ønske jeg hadde badet mer. jeg skulle ønske jeg hadde nytt det jeg hadde, vært tilstede, vært glad, uten å tenke meg framover. så det er det jeg prøver på, det er sånn jeg vil leve. 

og ps! det finnes en veldig fin blogg om det å være tilstede og se det vakre i livet og slikt; her!

niendemai

kilde

tenk så lett det er å eldes, tenk så lett det er å glemme alt det vi pleide å tro på. tenk så lett det er å vokse opp og si til seg selv at, etter dette, etter dette, etter dette, så kommer det jeg venter på, etter dette skal jeg trykke på startknappen og bli det mennesket jeg drømmer om å være. tenk så mange som føler at de mister seg selv. som ei fin venninne en gang sa; man kan aldri miste seg selv, man kan bare bli annerledes, bedre eller verre, men man er alltid den samme - man er alltid seg selv. det er vår nå, har du kjent det? har du lukta på hvitveisen eller lagt deg på garasjetaket og latt sola klatre inn under klærne? har du mista bussen for å kjøpe softis og lest i gresset? for det er nå det er, det er nå, og det kommer ikke tilbake igjen. du er aldri igjen så ung som du er ikke akkurat dette øyeblikket! ta en time og gjør det du aller helst vil - alt annet kan vente.

sjuendemai

kilde

du veit alle de små bekymringene? alle de gangene du står og lurer på om du kommer til å rekke butikken før ølsalget stenger, eller om du kommer til å komme deg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen, om du husket busskortet eller å vaske de buksene du hadde tenkt til å ha på deg. den prøven du følte gikk skikkelig dårlig. eller den gangen du kom for seint på jobb fordi bussen var forsinka, eller toget var forsinka så du ikke rakk bussen, eller du ikke rakk toget. den gangen du forsov deg og fikk fravær hele dagen. den historietimen du gikke glipp av, den gangen du krangla med ei venninne om en gutt som ingen av dere egentlig likte så godt, den gangen du drakk for mye eller for lite, den gangen du begynte å gråte uten å ville det, eller den gangen du glemte bursdagen til broren din? det går bra. en dag kommer du til å møte den personen som får deg til å le selv om han ikke prøver å være morsom (eller hun, selvsagt). en dag kommer du til å møte den personen som får deg til å se hvor små alle disse tingene er i forhold til det store, viktige, vakre, som finnes. de fleste bekymringer blir ikke noe av. og som det sies så vakkert i denne sangen; don't worry about the future, or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum.