femtendedesember

noe av det jeg savner mest ved å være et nytt sted, sånn bortsett fra alle de kjente og kjære som er igjen hjemme eller som reiser andre steder i verden, er det å ha et helt eget sted. et rom som føles skikkelig hjemme der man kan gjemme seg litt fra verden, forsvinne inn i en film eller en tegning eller et pianostykke man prøver å komme seg igjennom på keyboardet, bare sette inn ørepropper og forsvinne. når man har bodd et sted lenge så samler en seg opp fristed i hjertet, den kaféen du kan gå på når du er lei deg og kjøpe enorme kaffekopper, biblioteket du kan fortumle deg igjennom og bli kjent med hyllene i, han som jobber bak disken og veit hva slags te du vil ha, det bordet i hjørnet som alltid gir deg lyst til å skrive på serviettene. det tar litt tid å skape fristeder, steder som føles litt som en del av hjemme, litt som ditt når du går dit, man må være der noen ganger, prøve de forskjellige kaffene og fylle stedet med minner, med fine ettermiddager med venner og kyss med en fin gutt for eksempel, eller annen magi. heldigvis har jeg et fristed man finner i hver eneste by, i et bibliotek eller en bokhandel. det gjør ikke noe om bokhandelen er liten eller stor, brukt eller gammel, antikk eller moderne, om den bare selger engelsk litteratur fra 20-tallet eller bare fantasy, det føles som et fristed uansett. som et sted man kan gå og glemme tida. som et sted man kan få nytt håp når man er sliten og ikke orker tanken på alt man kan gjøre, et sted man kan finne magi mellom to permer, inspirasjon og håp. et sted man kan finne historier om mennesker som har klart utrolige ting, et sted man kan finne oppskrifter på hvordan man skal få til det essayet eller klare å huske navnet på alle de eksperimentene man har hatt om på forelesning, et sted der man får eventyr i store vakre bøker, og man kan stå og bla i permer, og kanskje, hvis man er heldig og har noen ekstra lapper i lommeboka, kan man gå hjem med en ny skatt i veska og et smil om munnen. hvis ikke så har man med seg håpet, og tanken på at uansett om du ikke rekker å ta klesvasken i dag og selv om du egentlig har altfor mye å gjøre, så ordner det seg, for en gang om ikke så lenge så kan du stjele til deg 2 eller 10 eller 38 minutter og forsvinne i en annen verden, hvor du ikke må ta avgjørelser eller gjøre noe, hvor du bare kan bli med på eventyr mens du ligger under dyna. bøker lar deg dagdrømme når hodet er fullt av alt for mye annet, og for meg er det noe av det fineste.

tjueandremai

looking for alaska
an abundance of katherines 
paper towns 
the fault in our stars


hvis det finnes en forfatter jeg vil anbefale til alle, så blir det ikke fitzgerald eller wurtzel eller kafka. det må bli john green. fordi han har funni en ligning for kjærlighet (bokstavelig talt, i an abundance of katherines). fordi han bruker et språk som påvirker et annet sted i hjernen enn de fleste ord gjør, et språk som skriver seg inn i deg og alltid blir med deg.

han skriver om jenta du vil være, gutten du forelsker deg i, naboen din, hun du vil være bestevenn med, han du vil spise middag med. jeg vil lese alle bøkene alaska young har lest, bare sitte på gulvet på rommet hennes og lese og høre på henne snakke om livet, jeg vil løse gåtene til meg i paper towns, jeg vil spille dataspill med august waters, og dra til nederland og reise verden rundt. det som er fantastisk med john green er at menneskene han skriver om er levende. de krangler, de gjør feil, de forsover seg, de våkner med stygt hår, de har ikke lest alle bøkene de bør lese eller sett alle filmene, de er usikre, de glemmer bursdager, de krangler med foreldrene sine, de blir ikke invitert til de riktige festene - de er ekte. de er sterke og de tar sjanser, de er morsomme, de kan rare ting (som mennesker siste ord, eller hvert eneste ord i en enkelt bok), de ler.

i go to seek a great perhaps, var françois rabelais' siste ord, og de sender miles halter ut på eventyr i looking for alaska. og hvis du leser john green, så vil du kanskje finne den lysten i deg selv - lysten til å leite, lysten til å oppleve, lysten til å ta en sjanse.

attendefebruar

å gå.
eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.

kilde

tomas espedal sin roman er ikke en sånn roman jeg ligger oppe hele natta for å lese ferdig. det er en sånn roman jeg har med meg overalt og leser litt på her og der, en sånn roman jeg leser på bussholdeplassen, bussen, toget, på skolen, i senga, og gående slik at jeg faller i en grøft. hovedpersonen er en navnløs vandrer som legger ut på reise, og som leser og lærer om det å gå fra store forfattere som rousseau og hölderlin; han lærer oss hva disse kunstnerne syntes om det å gå. boka handler om å gå, om å forsvinne bortover ukjente veier, om det å reise.

men den handler også om så mye annet, om nye land og kulturer, om å sitte og drikke brennevin, om sigaretter, om å kysse på en vakker strand, om å ha sin egen versjon av en by, om å lytte til lou reed og piker som drikker, om en lengsel så sterk at man kjenner den i hjertet og armene og føttene, om å sove under åpen himmel, om ensomhet og det å være sammen, om hvordan en kan ha et sted å bo men intet hjem, om å sitte på en taverna og forsvinne i rosévin, om mennesker og tanker, om det å skrive, om kjærligheten og livet generelt. han som lever og forteller historien har en vakker stemme, den forteller oss mye fint, den var slik at jeg måtte ha rød penn som bokmerke og lage paranteser rundt setning eller setning, til og med skrive en eller to på døra mi. den er skrivi så vakkert, slik som dette: 

"Når støvlene er gode, når sekkene ikke veier for tungt og blir umerkelige på ryggen, når klærne er tørre og ennå ikke er gjennomtrukket av svette eller regn, da er det godt  å gå. Da er det ingenting som er bedre enn det å gå; komme seg frem ved hjelp av egne krefter, plassere den ene foten fremfor den andre og gå inn i en slags glemsel som samtidig er et forsterket nærvær; vi glemmer at vi går, vi glemmer selve gåingen og anstrengelsene ved å bevege seg, samtidig som vi ser og hører mer årvåkent, lukter skarpere, vi opplever alt sterkere: en fugl flyr opp."