sekstendefebruar

en god kopp te kan varme deg opp innvendig, renne igjennom deg og gi deg den følelsen; den følelsen av at alt er ok, at ingenting kan stoppe deg, at det kommer en dag i morgen, den følelsen av å få kyss på innsiden av halsen og en varm klem i en kopp. så hvis forelskelse hadde vært en drikke, så måtte det nok blitt te.

men du veit, noen ganger så drikker man så fort eller velter tekoppen, og man skoldes. det er sånn et knust hjerte føles. litervis av kokende vann nedover kroppen, som brenner utenfra og innover. noen ganger prøver en å ignorere det. skriver om skole og lekser i dagboka i stedet for det du tenker på. kysser andre enn den du vil ha. men hva gjør du hvis du får brannsår? du kan velge å la det være, la det infiseres og spre seg, gjøre deg syk, svak, ødelagt - verre og verre og verre. eller du kan ta fram antibac og vaske deg på henda. smøre på desinfiserende sårsalve. legge på kompress og bandasjer. rense det tre ganger om dagen til huden heles, smøre på lavendelolje morgen og kveld, slik at det går fra å være et hull, til noe hardt, til noe som ligner mer og mer på hud. noen ganger blir det arr, men andre ganger kan det bli en fjern skygge, en flekk av hud som er litt brunere enn den andre, en flekk av hud som glemmes etterhvert. og plutselig kan du høre på musikk igjen, og spise uten å bli kvalm, og kysse andre uten å gråte. det er ok å brenne seg, men ta vare på deg selv, ok?

åttendefebruar

husker dere susan i narnia-bøkene? hun som hadde blitt så voksen, at når alle dro tilbake for å være med i det siste slaget, så ble hun ikke med? hun som var for opptatt med nylonstrømper og leppestift, og som lo av "barnelekene"? jeg var så utrolig sint på susan da jeg var liten. hun hadde magi(!); en hel verden med snakkende dyr og magiske frukter, der hun kunne være dronning og kjempe mot onde hekser og vinteren - et sted der alt kunne skje.

men i dag følte jeg meg som susan selv. jeg tenkte på noe jeg hadde lyst til å gjøre, en rask, impulsiv, lidenskapelig tanke. men før jeg i det hele tatt hadde rukki å bruke den fyrstikken av en idé til noe, hadde jeg blåst den ut selv. funni ut at det var umulig. bestemt at det var bedre å bare innfinne seg med å være kald enn å i det hele tatt prøve å tenne i peisen, fordi det sikkert ikke går. susan kunne få en magisk verden, men hun valgte å nøye seg med hverdagen. jeg husker hvor sint jeg var, men nå er jeg ikke sint lengre. jeg er takknemlig, fordi susan minner meg på hvem jeg vil være og hvordan jeg synes ting bør være. hun minner meg på å ikke si nei til magi. for kan vi ikke heller si ja til magi? ja til å prøve en ny kakeoppskrift og et nytt kyss og et nytt reisemål og en ny drink og et nytt fag og en ny forfatter, ja til oppdagelser, ja til eventyr; ja til å lage vårt eget narnia. 

tredevtejanuar

innerst inne tror jeg ville alle beundrer dem. noen vil kanskje ikke si det høyt, noen vil kanskje ikke innrømme det for seg selv, men jeg tror at hvis du spør hjertet, så vil det svare ærlig: vi vil være mer som dem som er friere enn oss. hjertet er født fritt, men vi fanger det. vi bygger vegger rundt det som ingen må rive ned. dører som vi låser for alltid. vi glemmer hvordan det var da vi stilte spørsmål om alt vi lurte på uten å føle oss dumme. vi glemte hvordan det var å være så nysgjerrig på livet at man aldri hadde lyst til å legge seg, hvordan det var å føle virkelig fryd over sommerens første is uten å tenke på hvor usunn den er, hvordan det var å løpe barbeint gjennom skogen på jakt etter de som har gjemt seg i gjemsel, eller bare på jakt etter nye eventyr. følelsen av å ta opp et helt nytt instrument, en gitar, en banjo, en mandolin, eller å sette seg ved et piano og føler at man skaper musikk, virkelig og ekte musikk, og det å synes det er vakkert bare fordi det er. kanskje vi glemte det en gang for lenge siden, fordi så mange andre viktige ting kom, vi gikk hånd i hånd med noen som ledet oss på de stiene de syntes var riktig for oss, og nå står vi her og tror at vi aldri kan komme tilbake. står her og hvisker bak ryggen på de som fortsatt kan hoppe i sølepyttene. men uansett om vi har glemt alt, så kan vi klare oss, så lenge vi husker én ting:

den eneste som stopper deg er deg selv.

tjuesjuendejanuar

han forteller en vits, og du ler. det er den samme latteren og de samme ordene og dere snakker om de samme tingene. dere leser fortsatt samme type bøker, hører fortsatt på den samme musikk, han kan det du ikke kan og du kan det han ikke kan, og dere ser alt fra hvert deres hjørne av rommet - forskjellig. han er den samme, eller kanskje han er annerledes, øynene, smilehullet, latteren, ambisjonene, drømmene om å være en annen enn den han er og den spisse ironien. og du skjønner hvorfor du falt for ham, men når du reiser deg og går merker du det. at det ikke gjør vondt lengre. at du har vokst. og at kanskje det er ok at dere ikke kjenner hverandre lengre.

tjuefemtejanuar

det er ikke alltid så lett. å være åpen; si det man tenker på til den man tenker på, skrive navnet sitt utenpå skolebøkene, rekke opp hånda og si ifra når man synes at noen er feil, tørre å drømme de største drømmene, ha ei utklippsbok med alle stedene man vil dra, være utrolig forelska, si til folk at de har pene øyne, pene hender, pene smil, at de får hjertet ditt til å banke fortere, si til ham at du ikke klarer å være venner fordi du vil noe mer, si hold kjeft når noen kommer for nærme, eller la noen tegne hjerter på hånda di. det er ikke alltid så lett fordi du slipper folk inn, du lar dem stille spørsmål ved deg og utfordre deg, det er slitsomt, det er stormfullt og en kan føle seg aleine.

det er på en måte lettere å legge den samme kabalen femtusen ganger selv om den bare går opp ca. 20% av gangene, det er lettere å bruke kleine smilefjes på fjesbok fordi du ikke tørr å si det du tenker på, lettere å ringe og legge på fordi du er redd, lettere å se på repriser av tv-serier fra 90-tallet og sove mye. for ingen kan ta deg da. men finnes det egentlig noen som drømmer om et overskya liv? om å aldri være verken varm eller kald, våt eller tørr, lykkelig eller ulykkelig? drømmer vi ikke om klemmer som varmer oss gjennom minusgradene, nakenbading på varme sommernetter, kyss i regnet, og noen til å holde hender med når det lyner?

gå ut i stormen. jeg tror det er verdt det.

tjueendejanuar

• en uventa klem
• at mobilen lader ut akkurat i det du kommer hjem, så du rekker akkurat å høre ferdig det nyeste albumet til lykke li 
• cookies og te på kafé 
• en forventa klem 
• det er fredag 

det er så mange grunner til å være lykkelig. 

ellevtejanuar

vi mennesker er laget for å strekke oss mot stjernene. vi bygger skyskrapere som er så høye at de nesten opphever tyngdekraften, men du hører aldri noen si at, det er bra nå, det er høyt nok. vi løper fortere, vi svømmer fortere, vi lærer mer, skaper mer, prøver mer, og vi strekker oss alltid mot mer kunnskap. i takt med universets ekspansjon er det som om vår hunger etter å vite noe, prøve noe, klare noe, vokser og vokser og vokser og vokser. det er fantastisk at vi aldri mister lysten til å utfordre oss selv, men noen ganger kan den lysten ta helt over. vi blir så fokusert på resultatene, på å måle og beregne og kalkulere, sammenligne og slå verdensrekorder, vi synes aldri det er høyt nok, og det gjør at  vi glemmer noe av det som er viktigst; å legge seg på ryggen å se på stjernene - for er det ikke det som inspirerer oss? er det ikke det som gir oss motet til å klatre?

niendejanuar

det er bra å kunne forsvare det man tror på, å kunne komme med mange argumenter, forklaringer, problemstillinger og argumenter. det er bra å kunne høre på spørsmålene folk stiller og svare på dem med åpent sinn. men noen ganger, noen ganger så møter du dem som er så ute etter å overbevise deg om at du tar feil at de ikke egentlig hører på hva du sier. de tar det ut av kontekst, vrir og vender på alt, og er så overbevist om at de har rett at du egentlig kan si akkurat hva du vil - de hører bare det de kan bruke mot deg. da er det ok å snu seg, det er faktisk ok å gi dem fingeren og gå - ikke alle fortjener tankene dine.

sjuendejanuar

en ting som ikke er noe bra, er når en blir så sliten eller så trøtt eller så stressa, at man blir helt irrasjonell. at man begynner å svare frekt til noen som er hyggelig mot en. at en blir sint for alt og ingenting, og spesielt på en som ikke egentlig har gjort noe. kanskje man gråter fordi noe er så innmari uretteferdig eller fordi bussen ikke kommer eller fordi toget er forsinka eller fordi det er kaldt. det er den følelsen av at hele verden er i mot deg,  at du alltid mister nøklene dine og aldri rekker busse, at ditt tog alltid er forsinka, eller at bilen er tom for bensin når den ikke skal være tom for bensin, at dvd-spilleren ikke vil spille av favorittfilmen din, at noen spiste middagsrestene du skulle ha til lunsj og at ingen skjønner noen ting. når den følelsen kommer da er det bare en ting å gjøre. kjøp sjokolade eller lakris og hør på wakey wakey til det blir litt bedre.

sjettejanuar

2012. hver gang det er et nytt år, så tenker jeg på endring. det er som en naturlig reaksjon på det hele. plutselig må en skrive et nytt tall bakerst når en skriver datoer på prøver eller i dagbøker eller brev. plutselig er det en ny tid. og selv om ingenting egentlig forandres i løpet av de få sekundene der vi går fra ett år til det andre, så får det meg til å tenke at, men det kan jo det? for er det ikke et fint symbol? dette nye året? et symbol på at verden rundt oss endrer seg, på at tida går framover, på at vi forandres, og at vi kan være med på det? nyttår er en så fin tid til å sette seg ned og tenke på hvordan man vil leve livet sitt. steder man vil reise og mennesker man vil møte, ting man skulle ønske at man turte å si og ting man skulle ønske at man kunne slutte å si. jeg synes nyttårsaften er den fineste merkedagen i året. da kan man tenke på at alt det fantastiske man har opplevd, på alle menneskene man har møtt, på gutta man har forelska seg i, på konsertene man har vært på, på de gangene noen har tatt hånda de fordi de trengte det, eller fortalte en vits som du var den eneste som kunne forstå, sommernetter på hvite strender, late dager, dager du løp rundt og rakk alt du skulle, kyss, og på alle de gangene du har lagt deg med en god varm og trygg følelse. men best av alt kan du tenke på alt du skal oppleve. på stedene du skal se, på det pianostykket du endelig skal lære deg, på det brevet du skal sende, på det du endelig skal få ut av hjertet og ned på papiret eller ut i lufta - du kan tenke på deg, deg i framtida. like vakker som alltid, men modigere, sterkere, gladere. for det er det nyttår handler om, i hvert fall for meg.