30. januar 2018

Januar

Snart er den første måneden av 2018 slutt. Den har vært ganske fin, ikke så prega av den sedvanlige følelsen av at alt må bli mye bedre nå med en gang! men heller mjuk, fylt av små endringer som gjør at jeg føler meg så pepp på resten av året, spent på hvordan det blir.


  • Jeg fylte 25 i januar, et sexy år for alle som er gira på hjernen og kognitiv utvikling, for nå er jeg på topp! Til bursdagen fikk jeg nye ski 
  • Jeg var mye på yoga-matta, og prøvde yin yoga for første gang. Det var rart å kjenne ubehaget i alt behaget der, hvordan man ikke er vant til å slå tankene av og være mjuk og avslappa, men heller vil presse, få ting til å gå fort, være tøft, sånn at man kan bli bedre; jeg tror jeg kan ha godt av mer yin i livet. 
  • Et av mine 18 mål for 2018 er å skrive mer. Jeg har allerede skrivi mer både her og i dagboka enn jeg gjorde nesten hele 2017 til sammen, og det føles så bra. 
  • Jeg har utforsker både skjønnlitterære og faglitterære prosjekter
  • Har lest éi bok, begynt på to andre, men mest av alt nytt abonnementet på Morgenbladet som sambo har spandert 
  • Har vært på pust for første gang og er lykkelig over å ha oppdaget et sted i Oslo som lager dirty chai, har brukt altfor mye penger på croissanter (det virker så overveldende å skulle lage det selv?), stått på skøyter, bakt eltefritt brød, begynt å lese om maskinlæring, løpt runder på Bislett, pottet om planter og endelig laget tofu som ikke fikk gummikonsistens. 
Gleder meg til februar, den eneste partallsmåneden som er et primtall, fastelavensboller, skiturer, at det endelig kommer litt mer sollys om morgenen, å høre lydbok på trikken, finne nye skatter på Deichmann, mer skriving og mer smil. 

22. januar 2018

Warrior pose

Da jeg begynte å gjøre yoga nærmet jeg meg stillingene litt sånn som jeg tilnærmer meg mye her i livet; jeg presset, vridde og dro i meg selv for å komme meg inn i den posisjonen, for å gjøre de vanskelige, imponerende tingene, for å være flink. Da jeg danset lærte jeg meg at noen ganger gjorde de tingene som så best ut på scenen vondt, og at det var ok. Men i det siste har jeg begynt å skjønne noe på yoga-matten, har begynt å ta til meg justeringer fra instruktørene og signaler fra min egen kropp. Det jeg har forstått er at målet ikke handler om å komme inn i en stilling på den måten at Ok nå gjør jeg det, nå er jeg i stillingen, man kunne tatt et bilde nå og bevist at jeg kan dette, men heller å komme dit at stillingen er bekvem, at det er noe man ønsker og har glede av å gjøre. Jeg pleide å grue meg til å gå i bro på slutten, kjenne hvordan det var vanskelig å puste, at ryggen min sklei og armene skalv - før jeg fant ut at jeg kan jo bare la være. At jeg kan jobbe der jeg er, legge sten for sten, og heller glede meg til jeg blir sterk nok til å stå i den broa i 5 - 10 - 20 - 100 pust, til jeg har kommet dit jeg skal. Jeg prøver å ta med meg den tanken inn i resten av livet, noen ganger glemmer jeg det på veien fra yoga-matta til trikken men noen dager tar jeg det med meg helt til puta om kvelden, og de dagene er bra.

17. januar 2018

Jeg leser meg som ei bok

Jeg forholder meg ofte til mitt eget liv som ei bok jeg leser, noe jeg ser utenifra. I stedet for å være i øyeblikket tenker jeg på historien sin helhet, på konsepter, på ideen om hva "et godt liv" er. Jeg vil at historien skal være sammenhengende, at karakterutviklingen min skal være vakker, lineær og tilfredstillende for leseren, at jeg ende opp på riktig sted og bare ta små avstikkere fra den rette veien. Men en leser av mine dagbøker ville visst at min karakterutvikling er som bølger som slår mot et fyrtårn, og at det er vanskelig å se hvilken vei som er riktig i livet når man er midt oppi det. Akkurat nå er jeg ved et veiskille, der jeg skal søke meg inn på en ny jobb og starte på en ny vei. Jeg blir paralysert av å ikke vite hvordan dette kommer til å passe inn i min historie, redd for å begynne i feil retning og ende ved et kryss hvor det ikke er noe vei tilbake hit jeg er nå. Jeg vil ikke kalle angsten grunnløs, men kanskje meningsløs, fordi for hvert øyeblikk jeg står stille og leiter etter det riktig valget, det absolutt beste valget, fortsetter jorda å spinne og verden å bevege seg, jeg kan ikke fryse tida og dermed er det å gjøre ingenting også en retning jeg begynner på, også en måte å lukke og åpne dører for meg selv.

For å være mer i nået og løse opp alle spenningene jeg har i brystet prøver jeg å puste med magen og drikke kakao hver dag det snør.

14. januar 2018

Sambo

Vi kjøpte et par han og henne kopper fra Rob Ryan, de som sier "All of these words are worth less than the breath used to say them if we cannot be together". De har stått på hver sin hylle, i hvert sitt land eller hver sin by, gjennom alle gangene vi flyttet (8 til sammen) før vi flyttet sammen. I løpet av den tida har jeg blitt fortalt så mye om oss av folk som ikke kjenner oss, om hvordan avstandsforhold ikke fungerer, om hvordan vi ikke kjenner hverandre på samme måte som "andre". Og da vi beviste at det fungerte, da målstreken var i synsvidde, så begynte de andre spørsmålene, ikke de om hvor mye vi gledet oss eller hvor fint det kom til å bli, men om vi ikke var redd, bekymret, usikre, fordi hvordan kunne vi vite med sikkerhet at det var oss, at vi skulle klare å bo sammen. Jeg er vanligvis så dårlig på å stenge ute andre sine ord, andre sine meninger og tanker, vil helst vri meg i en umenneskelig knute for at alle skal synes at jeg er fin, smart og tar de beste valgene. Men i dette tilfellet har jeg alltid visst at de tok feil, og det føles så bra å åpne kjøkkenskapet hver morgen og se koppene våre side om side, lese at alle disse orda er verdt mindre enn pusten det tar å si dem hvis vi ikke kan være sammen, og vite at det er så jævla rett.

3. januar 2018

2018

Jeg har kjøpt bok av anti-guruen Susan Knight. Idét jeg betaler lurer jeg på om de som jobber i bokhandelen har en konkurranse på bakrommet, en der de huker av på ei liste i hver sin farge når de selger en selv-hjelpsbok i januar. Det er en så rar og menneskelig ting å gjøre, det å tenke at nå som et nytt tall står til slutt i kalenderen, da kan jeg også bli ny, eller ihvertfall like forskjellig fra mitt gamle jeg som en 8 er fra en 7. Det er flaut, skamfullt på en måte, den evige higenen etter å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg prøver å romantisere det, tenke at det er godt å ville vokse - for som ei god venninne av meg har sagt "Vi kan være klar over at en tanke eller et mønster ikke er bra for oss, men det å kverne på og klandre oss selv for at vi fortsatt har den tanken eller handler i det mønsteret, er heller ikke bra for oss."

Så i dag har jeg liggi i et badekar fylt med knallblått glitrende romskip vann og lest om hvordan jeg kan "get my shit together", og mens jeg så på fargen spre seg i vannet fant jeg ut at utgangspunktet ikke var så verst.

4. september 2017

En ny by (en gammel by)

Jeg har tilbrakt timer på bussen hit, lært italienske gloser, lest romaner til tross for kvalma, kasta opp i plastposer på vei til fest, båret med meg bursdagsgaver, kakeformer, middagsretter, biblioteksbøker. Jeg har flukta fra virkeligheta i alle byens kinosaler, lent ryggen min mot parkens trær, strøket fingrene langs veggene til de mest fargerike bygårdene. Velger alltid feil vei, tar trikken når jeg burde tatt bussen, kommer fram til stengte butikker og kaféer, forlater konserter midt i siste sang for å rekke siste bussen hjem (den bussen man blir tilbudt peanøtter man virkelig ikke vil spise, blir sjekka opp av fremmede som kaller hjemstedet ditt et høl, sitter arm i arm med tatoverte armer og tjukke jakker, vender fjeset mot ruta og holder blikket fast på den monotone motorveien). Veska er tung med paraply, ullsokker, ei ekstra jakke, et skjerf, kledd for alle Norges vær, for alt som kan skje. Har strødd brødsmuler av minner langs alle gatene, som for å ikke gå meg bort i mylderet av livet. Leser romaner om Oslos gater og får hjemlengsel, er det ikke rart å få hjemlengsel til et sted som aldri har vært hjemme?

30. mars 2017

ting du eier

det er lett å føle at framtida di er noen andre sine hender, at alt avhenger av plan a, av de som bestemmer om du kommer fram/opp/inn dit du skal, de som bestemmer hvor mange penger du skal få, om du er den beste kandidaten, om du er nok for dem. men det er ting som ikke tilhører framtida, ting som ikke tilhører en plan a eller b eller c, ting du eier, ting ingen kan ta fra deg som for eksempel:

snøen som endelig smelter
en løpetur
kroppen din (alt den klarer, alt den gir deg, hvem du deler den med, hvem du viser den til)
det å være glad i noen
svømming i sjøen
poesi
blomsterknopper som kjemper seg fram til vår
sola i ansiktet
alt du kan utenat (rundstykkeoppskrifter, biografien til ei som lager videoer på youtube som du gleder deg til hver torsdag, alle du har klina med, x antall desimaler i pi)

jeg minner meg selv på det jeg eier for å ikke forsvinne i angsten over alt jeg vil ha som jeg kanskje aldri vil få, det hjelper å kjenne jorda mot fotsålene og tenke at "akkurat dette er mitt for alltid, helt uavhengig av det som skjer" og være lykkelig i et av de altfor mange øyeblikkene vi kunne vært det.

hva eier du?

18. mai 2016

II

dagen alt knuste | holdt du meg så hardt | jeg kunne slippe fotfeste | søke tilflukt i armene dine | trodde det var begynnelsen | på et nytt liv | på et nytt oss | at vi skulle hjelpe hverandre | gjennom det | burde jeg visst at det var | farvel

I

det er det samme hver dag | taster koden | går opp trappa | tenker på alle som mister seg selv i dette bygget | på den glatte huden på hånda di | på rynkene som aldri fikk ta feste | i ansiktet ditt

15. mai 2016

reise i en annen

for å stilne mine egne tanker svømmer jeg i andres historie, forsvinner inn i sidene og ikler meg deres hud, kjenner hvordan pulsen deres øker og senkes, elektrisiteten i kroppen deres, de tunge hjertene og stive leddene; det er en midlertidig flukt. litt etter litt blir de ekte for meg, og jeg kjenner det de opplever som om det skulle vært en nær venn, som om det skulle vært meg, og deres angst iblandes min, og i jakten på søvnen dukker de opp i underbevisstheten, smelter inn i den delen av hjernen min som spinner spinner spinner og aldri stopper, som alltid er på vei mot en katastrofe, og i drømme lever jeg deres dilemmaer, våkner opp svett med et pumpende hjerte, trekker beina opp under meg og setter meg inntil veggen, kjenner på senga under meg og rommet rundt meg, kommer tilbake til virkeligheten - vekk fra deres historie og tilbake til den jeg søkte tilflukt fra i utgangspunktet.