Solo

Jeg pleide å være god på å være aleine. Da jeg bodde hjemme elska jeg de kveldene hvor ingen andre var i huset, lagde pasta med alt godt jeg kunne tenke meg i en pastasaus (ananas + kanel) og spiste middag på gulvet mens jeg hørte på musikk. Da jeg bodde på internat satt jeg gjerne aleine i stillheten og tegna med gråblyant når romkameraten min var ute på vift. Mitt eget selskap var nok, og det var godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.

Noe har skjedd. Det skjedde gradvis, sakte og helt umerkelig. I fem år har vi vært fem jenter i kollektiv. Det har ikke alltid vært de samme, men det har alltid vært fem. I begynnelsen lukket jeg døra til rommet mitt, satt klassisk musikk på øret og leste romaner, søkte stillheten og ensomheten. Sakte men sikkert forflytta jeg meg ut til kjøkkenet, til stua, begynte å ha døra åpen sånn at jeg skulle høre det hvis noen kom hjem, begynte å sende meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Plutselig fant jeg ikke tid til det jeg pleide å gjøre aleine, fordi jeg aldri var aleine. Etterhvert ble mønsteret slik at jeg aldri var aleine, med mindre jeg var helt utmatta, og da var jeg aleine men sammen med alle legene på Grey's anatomy eller besøkte et annet kollektiv i New Girl. Nå som jeg bor med én, er jeg plutselig ofte aleine igjen, og jeg er ikke god på det lengre. Sender fremdeles meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Venter på at han skal komme hjem, stå opp, være med meg, prate med meg (men han er fremdeles god på å være aleine, god på å sitte i stillhet og lese ei bok). Plutselig har jeg alltid noe på i bakgrunnen, alltid input, alltid ei lydbok, ei serie, en podcast, en stemme. Jeg vil bli god på å være aleine igjen, så jeg øver. Øver på å sitte stille og lese ei bok, på å tegne, på å ha en time hver dag hvor jeg slår av alt det andre og bare er meg. Noe kommer til å skje. Det kommer til å skje gradvis, sakte og helt umerkelig. Mitt eget selskap blir nok, og det blir godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.