En ny by (en gammel by)

Jeg har tilbrakt timer på bussen hit, lært italienske gloser, lest romaner til tross for kvalma, kasta opp i plastposer på vei til fest, båret med meg bursdagsgaver, kakeformer, middagsretter, biblioteksbøker. Jeg har flukta fra virkeligheta i alle byens kinosaler, lent ryggen min mot parkens trær, strøket fingrene langs veggene til de mest fargerike bygårdene. Velger alltid feil vei, tar trikken når jeg burde tatt bussen, kommer fram til stengte butikker og kaféer, forlater konserter midt i siste sang for å rekke siste bussen hjem (den bussen man blir tilbudt peanøtter man virkelig ikke vil spise, blir sjekka opp av fremmede som kaller hjemstedet ditt et høl, sitter arm i arm med tatoverte armer og tjukke jakker, vender fjeset mot ruta og holder blikket fast på den monotone motorveien). Veska er tung med paraply, ullsokker, ei ekstra jakke, et skjerf, kledd for alle Norges vær, for alt som kan skje. Har strødd brødsmuler av minner langs alle gatene, som for å ikke gå meg bort i mylderet av livet. Leser romaner om Oslos gater og får hjemlengsel, er det ikke rart å få hjemlengsel til et sted som aldri har vært hjemme?