Warrior pose

Da jeg begynte å gjøre yoga nærmet jeg meg stillingene litt sånn som jeg tilnærmer meg mye her i livet; jeg presset, vridde og dro i meg selv for å komme meg inn i den posisjonen, for å gjøre de vanskelige, imponerende tingene, for å være flink. Da jeg danset lærte jeg meg at noen ganger gjorde de tingene som så best ut på scenen vondt, og at det var ok. Men i det siste har jeg begynt å skjønne noe på yoga-matten, har begynt å ta til meg justeringer fra instruktørene og signaler fra min egen kropp. Det jeg har forstått er at målet ikke handler om å komme inn i en stilling på den måten at Ok nå gjør jeg det, nå er jeg i stillingen, man kunne tatt et bilde nå og bevist at jeg kan dette, men heller å komme dit at stillingen er bekvem, at det er noe man ønsker og har glede av å gjøre. Jeg pleide å grue meg til å gå i bro på slutten, kjenne hvordan det var vanskelig å puste, at ryggen min sklei og armene skalv - før jeg fant ut at jeg kan jo bare la være. At jeg kan jobbe der jeg er, legge sten for sten, og heller glede meg til jeg blir sterk nok til å stå i den broa i 5 - 10 - 20 - 100 pust, til jeg har kommet dit jeg skal. Jeg prøver å ta med meg den tanken inn i resten av livet, noen ganger glemmer jeg det på veien fra yoga-matta til trikken men noen dager tar jeg det med meg helt til puta om kvelden, og de dagene er bra.