Jeg forholder meg ofte til mitt eget liv som ei bok jeg leser, noe jeg ser utenifra. I stedet for å være i øyeblikket tenker jeg på historien sin helhet, på konsepter, på ideen om hva "et godt liv" er. Jeg vil at historien skal være sammenhengende, at karakterutviklingen min skal være vakker, lineær og tilfredstillende for leseren, at jeg ende opp på riktig sted og bare ta små avstikkere fra den rette veien. Men en leser av mine dagbøker ville visst at min karakterutvikling er som bølger som slår mot et fyrtårn, og at det er vanskelig å se hvilken vei som er riktig i livet når man er midt oppi det. Akkurat nå er jeg ved et veiskille, der jeg skal søke meg inn på en ny jobb og starte på en ny vei. Jeg blir paralysert av å ikke vite hvordan dette kommer til å passe inn i min historie, redd for å begynne i feil retning og ende ved et kryss hvor det ikke er noe vei tilbake hit jeg er nå. Jeg vil ikke kalle angsten grunnløs, men kanskje meningsløs, fordi for hvert øyeblikk jeg står stille og leiter etter det riktig valget, det absolutt beste valget, fortsetter jorda å spinne og verden å bevege seg, jeg kan ikke fryse tida og dermed er det å gjøre ingenting også en retning jeg begynner på, også en måte å lukke og åpne dører for meg selv.
For å være mer i nået og løse opp alle spenningene jeg har i brystet prøver jeg å puste med magen og drikke kakao hver dag det snør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar