tiendejuli

jeg skulle ønske vi kunne møtes igjen, helt tilfeldig, i kø for å kjøpe sommerkrim i bokhandelen eller i en blomsterbutikk mens vi venter på å få pakket inn blomster. vi ville delt en av de klemmene der kroppen henger fast i hvor lenge det er siden, en sånn som er litt for tett, litt for rask, og lager en pause fylt med utpust etter seg. jeg ville spurt om du var ok, ikke på den måten jeg sier 'hei hvordan går det' til mennesker jeg har møtt på vors når jeg møter dem i dagslys, ikke på den måten den engelske høfligheten har lagt igjen i meg, men fordi jeg trenger å høre at du er ok, trenger å høre at alt det som skjedde er ok, og at du har begynt å studere noe jeg ikke forstår meg på og funni deg ei jente med tjukke fletter og fregner på nesa. jeg ville fortalt at jeg har funnet ham nå, han du sa jeg ville få hvis jeg bare var tålmodig, hvis jeg bare husket på at jeg er søt og at den rette kommer etterhvert. jeg skulle ønske vi kunne ha det øyeblikket, og at vi kunne si hadet uten å klemme, gå til hvert vårt, og at rett før jeg la meg på kvelden sendte du en av de japanske tegneseriene som alltid skremmer vettet av meg, de du veit at gir meg søvnproblemer, og at for noen timer kunne vi være venner igjen, for så å forsvinne på nytt, men denne gangen med svar som fyller spørsmålene du har lagt igjen inne i meg.

tjueåttendejanuar

triller den lilla trillekofferten din, jeg synes den fargen er så fin, den føles så mye tungere nå enn da jeg møtte deg på togstasjonen, men jeg veit at den ikke er det for du har tatt ut ei bok om økonomi og lagt den igjen her så jeg kan lese den, så egentlig burde den være lettere, den lager en repeterende lyd mot asfalten og jeg vil fylle stillheten mellom oss med noe, med snakkebobler av kjærlighet som du kan ta med deg og ta fram på toget og flyet og bussen hjem og huske og smile av, men jeg klarer ikke, store ord setter seg fast i klumpen i halsen min sånn at den ekspanderer og det eneste jeg klarer å kommentere er fine farger på dører og at jeg lurer på hva det ene skiltet betyr, klarer å klemme hånda di som for å si at jeg gruer meg, selv om jeg veit at du også gjør det, setter meg tett inntil deg på togstasjonen, ser på sekundene som går altfor fort og håperhåper at toget skal bli litt mer forsinka, bare litt, et minutt eller to, for jeg veit at du må rekke flyet ditt, jeg veit at du må dra nå sånn egentlig, kysser deg over gjerdet når du går gjennom til den siden av plattformen man må ha billett for å komme til, blåser kyss til deg idet togdørene lukker seg og ser deg forsvinne i horisonten, tørker tårene og tar fram handlelista, går for å kjøpe lyspærer, melk og paprika, det er hverdagen, bare litt tyngre, bare litt tommere, kommer tilbake på rommet mitt og legger meg ned i senga, ser på tannbørsten din som står igjen og den tomme plassen der jakka di pleier å henge, koker meg en kopp te og tenker at, selv etter all denne tiden, er det akkurat som den gangen du kjøpte kaffe til meg og vi var der nesten til det stengte, gikk på apoteket for å kjøpe nesespray til deg og satt på en benk og snakket om bøker, den gangen jeg måtte løpe til balletten og du måtte til tannlegen, jeg ville ikke si "ha det bra" da, jeg vil fremdeles ikke.

sekstendeoktober

toget kjørte altfor fort og jeg rakk så vidt å se deg vinke, ble stående utenfor plattformen litt og stirre ut i intet, for du var der, for bare noen sekunder siden, rett ved siden av meg, helt inntil meg, og nå er det borte og på vei vekk, lengre vekk. du tok med deg hjertet mitt og det som dunker i brystet mitt er bare en stor klump med savn og vondt, den dunker og presser blodet ut og opp, så jeg blir rød i kinna og våt i øynene og tårene slutter ikke å renne, jeg går gjennom gatene hjemover og finner en ny vei med en trapp og ser mennesker med handleposer mens jeg gråter, prøver å samle bitene av meg selv. det er altfor tomt her nå, barberskummet ditt på vasken, lukta di i senga mi, tyggispakka du glemte på skrivebordet og en brukt togbillett du mista på gulvet, jeg klarer ikke flytte på noe av det, for jeg er ikke klar for at du er dratt ennå. det blir bedre, det blir alltid bedre, men i dag er jeg mer hullete enn en jarlsberg. i dag er det bare vondt.

sekstendefebruar

en god kopp te kan varme deg opp innvendig, renne igjennom deg og gi deg den følelsen; den følelsen av at alt er ok, at ingenting kan stoppe deg, at det kommer en dag i morgen, den følelsen av å få kyss på innsiden av halsen og en varm klem i en kopp. så hvis forelskelse hadde vært en drikke, så måtte det nok blitt te.

men du veit, noen ganger så drikker man så fort eller velter tekoppen, og man skoldes. det er sånn et knust hjerte føles. litervis av kokende vann nedover kroppen, som brenner utenfra og innover. noen ganger prøver en å ignorere det. skriver om skole og lekser i dagboka i stedet for det du tenker på. kysser andre enn den du vil ha. men hva gjør du hvis du får brannsår? du kan velge å la det være, la det infiseres og spre seg, gjøre deg syk, svak, ødelagt - verre og verre og verre. eller du kan ta fram antibac og vaske deg på henda. smøre på desinfiserende sårsalve. legge på kompress og bandasjer. rense det tre ganger om dagen til huden heles, smøre på lavendelolje morgen og kveld, slik at det går fra å være et hull, til noe hardt, til noe som ligner mer og mer på hud. noen ganger blir det arr, men andre ganger kan det bli en fjern skygge, en flekk av hud som er litt brunere enn den andre, en flekk av hud som glemmes etterhvert. og plutselig kan du høre på musikk igjen, og spise uten å bli kvalm, og kysse andre uten å gråte. det er ok å brenne seg, men ta vare på deg selv, ok?

tjuesjuendejanuar

han forteller en vits, og du ler. det er den samme latteren og de samme ordene og dere snakker om de samme tingene. dere leser fortsatt samme type bøker, hører fortsatt på den samme musikk, han kan det du ikke kan og du kan det han ikke kan, og dere ser alt fra hvert deres hjørne av rommet - forskjellig. han er den samme, eller kanskje han er annerledes, øynene, smilehullet, latteren, ambisjonene, drømmene om å være en annen enn den han er og den spisse ironien. og du skjønner hvorfor du falt for ham, men når du reiser deg og går merker du det. at det ikke gjør vondt lengre. at du har vokst. og at kanskje det er ok at dere ikke kjenner hverandre lengre.

tjueførsteseptember

det er som om vi våkner om morgenen og kler på oss en rustning. en stor og tung og slitsom rustning, som gjør at selv når vi løper er vi fanget, og at når vi prøver å si noe, så kommer bare halvparten ut, fordi den er så tett. vi hører hverandre ikke. vi ser hverandre ikke. vi har laget rustningen vår tung og stor og nærmest ugjennomtrengelig, vi har ingen sverd, vi har ingen kuler, vi har bare ord og klemmer og kjærlighet og noen ganger så føles det ikke ut som det er nok. kan vi ikke være frie nå? hud mot hud, som to kuler som kolliderer med like masse og fart slik at de blir ett legeme, stillestående, fritt, ekte?

tiendejuni

kilde

du veit de dagene der verden er så stor og skummel at man ikke klarer å forlate senga? i dag er en sånn dag.

tjueførstemai

kilde

c.s.lewis sa en gang at  "du har ikke ei sjel - du er ei sjel, og har en kropp", og akkurat nå hadde det vært utrolig fint hvis jeg kunne latt kroppen min ligge å hvile i varme tepper eller i et badekar som aldri blir kaldt, mens jeg selv dro ut på eventyr. det er som det er sykdom i alle celler i kroppen, untatt noen veldig få nerveceller som kommer på en hel masse vakkerhet som kunne vært gjennomørt dersom de andre cellene var samarbeidsvillige. men akkurat nå er det mest forkjølelse. og etter det er det eksamen. og kanskje dere har fine dager der alt bare er sol og kyss og appelsinis, og da er det fantastisk kanskje dere har tunge dager der det regner og dere får tilbake prøver som ikke gikk så bra og kjærestene deres skal på ferie uten dere og dere får ikke sove fordi det er så lyst om natta. uansett hva slags dager dere har, så synes jeg dere skal smile, og kanskje laste ned dette albumet, for det kan være en varm dyne eller en god klem eller en halstablett - jeg lover.

femtemai

when everything is lonely, i can be my own best friend
i get a coffee and the paper; have my own conversations
with the sidewalk and the pigeons and my window reflection
the mask i polish in the evening by the morning looks like shit

kilde

lua av bright eyes er en sang som har så mye i seg. den tar så liten plass, den lager så lite lyd, det er nesten som den ikke er der, det er som om noen står bak deg med en hånd på hver skulder og kinnet sitt helt inntil ditt og hvisker i øret ditt. hvisker om ting som har gjort vondt, eller noe du er redd for at skal gjøre vondt. det er sånn sang man bør høre på når man ikke har noen til å ringe til, eller mangler ord til å fortelle om det man føler, eller bare føler seg litt tyngre enn vanlig. det er en sånn sang man kan høre på mange ganger når man ikke får sove og bare sitter oppe og drikker te. det er en sang man kan høre på hvis man trenger å gråte. men det er også en sang man kan høre på en dag alt er bra, en sang som kan minne deg på hvor vondt du en gang hadde det, og som kan få deg til å smile over hvor godt alt føles der og da. det er en sånn sang som står skrevet under dørkarmer og inni biblioteksbøker og i hjertene på mange. hvis du ikke har hørt den, kanskje du skal det?

and i know you have a heavy heart; i can feel it when we kiss
so many men stronger than me have thrown their backs out trying to lift it
but me i'm not a gamble you can count on me to split
the love i sell you in the evening, by the morning won't exist

tjueåttendeapril

hun tegner hjerter på alle rutene på bussen og på trikken. hun riper dem inn i setene. hun tegner det på hendene til mennesker som sover, i margen på mattebøkene, under pulten, på skosålene, på dodørene, på veggene i klasserommet, under lillebrorens seng, på argeblyantene sine og innimellom hyllene i bokhylla, hun tegner hjerter på alle bokryggene og cd-covrene, hun tegner dem på i dagbøkene og på selvangivelse, overalt tegner hun hjerter, som om hun trenger flere steder å fylle opp, som om det er blitt fullt i henne og hun ikke klarer mer. hun tegner hjerter fylt med intialene til de hun ikke kan tenke på lengre, til de hun vil flytte fra hjertet sitt og over til papiret. hun tegner så mange hjerter hun kan, så mange at hun kan glemme.

femteapril

kilde

det er vår, sier de. og de ser det på gåsungene og hestehovene, på snøen som dorandrer seg fra et hvitt laken til en hullete glasur med strøssel på bakken, før den blir helt borte. de ser det på parene som kliner i parken og på de tørre fortauskantene. jeg ser det også. hvordan gresset reiser seg fra gjemmestedet sitt og gror seg vilt, hvordan gressklipperen din plutselig lyser opp i garasjen og alt kommer mot meg; alt som lå skjult under tusen lag pipler seg opp til huden, gjennom musklene, gjennom senene, gjennom blodet, opp fra gjemmestedene, opp i bevisstheten. hvis du ikke kommer tilbake snart, så kommer gresset til å vokse seg vilt. hvis du ikke kommer tilbake snart rekker du ikke å se trærne spire. hvis du ikke kommer tilbake snart blir det for seint å male vinduskarmene. hvis du ikke kommer tilbake snart kan vi ikke spise piknik på de siste snørestene, vi kan ikke bade før første mai, vi kan ikke være. overalt spirer blomster, sola åpner verden, alt blir en palett uten mørke. i meg spirer fraværet ditt; sola lyser ikke her.

syttendemars

avstand m1 (etter ty., eg 'det å stå borte (fra noe)')

ofte går det helt greit. man har støvet fra hverdagen som fyller sprekkene, man har latter og alt annet i hele verden, man har så mye, men ikke det man står borte fra. men det er ikke alltid det er like greit. ikke når en sitter på hver sin side av landet og tenker akkurat det samme. ikke når en trenger ingen andre enn hverandre. ikke når man har ting man vil si og telefoner man vil ta, men ingen penger til tog eller regninger. det er rart hvordan man kan føle seg så knyttet til noen som er langt unna, så nærme dem, mens man føler seg så fjern fra en selv. det er ikke alltid like ok å savne noen, uansett hvem det er og hvor de befinner seg. 

kilde

til alle som savner noen

tjueandrefebruar

han sitter for seg selv på bussen og kjenner hvordan lufta egentlig vil unngå lungene hans. den vil filtrere huden og trenge inn i alle deler av kroppen, men den vil ikke la ham trekke den ordentlig inn. det er torsdag kveld, og han har på seg den brune jakka. han har alltid på seg den brune jakka om vinteren. i lomma ligger femtilappen, den er vektløs, han merker ikke at den er der, men han veit det veldig godt. det er to dager siden han tok den ut av den røde lommeboka til moren, to dager siden han målbevisst la den i lomma og tenkte at han skulle endre alt. han skulle kjøpe blomster. og så skulle han fortelle henne det. fortelle hvordan han pleide å sitte tre seter bak henne på bussen hver dag og se på den lange brune fletta som slang nedover ryggen hennes. fortelle hvordan han gikk en omvei til skapet sitt på skolen, bare for å se henne, for å kanskje kunne spørre henne hva klokka var eller om hun visste hvor matteklassen skulle i neste time. han skulle fortelle henne hvordan han hadde gått inn på profilen hennes på facebook sikkert tjuetre ganger før han turte å legge henne til som venn. og at han alltid venta til akkurat da bussen kom, fordi han var redd for å bli stående igjen med henne på bussholdeplassen, redd for å måtte prate med henne og for at hun skulle se gjennom ham. han fikk aldri motet til å kjøpe de rosene. men i magen hans vokste en hage, en hage med røde og varme roser, som etset gjennom innsiden hans og gjorde ham rød og kald og varm samtidig, roser med lange stilker og djupe torner som stakk og stakk og stakk.

tjuendeoktober

det blir kaldere. og hver gang jeg gnir henda mine mot hverandre for å varme dem, er det for å fortelle deg at jeg trenger deg nå. trenger at du tar henda mine og dytter varme inn i dem. jeg pakker meg inn i mer og mer ulltøy, som for å isolere meg, som for å beskytte meg. (som om det gjør noe forskjell, det gjør vondt uansett, å falle for deg). jeg erstatter søvnen med koffein og lengter mot giftstoffer som kan drukne tankene.  noen ganger vil jeg ta en hjerneoperasjon for å operere deg ut av hodet mitt og aldri tenke på deg igjen. men oftest vil jeg bare sitte med ryggen mot knærne dine og være nær deg. rufse til håret ditt. holde hender.

(bildekilde)

attendeoktober

bildekilde

hun begynte å røyke sigarettene hans. hans merke, hans kartonger. hele innsida hennes var krakelert i stykker, bare huden holdt det hele sammen. røyken fra hans lucky strikes fungerte som et slags lim, et slags noe, som utsatte implosjonen. hun trakk inn, djupt - åh, så djupt at det føltes som hjertet hennes fortsatt banka, om enn for et øyeblikk.

hun begynte å gå med klærne hans. de holdt henne sammen som et ekstra lag med hud. hun trakk til seg luktene, innhalerte det meste hun kunne av ham, som for å ha ham inni seg. hun pakka alt tett om seg selv. holdt armene om seg, som om hun var redd for å falle fra hverandre.

for før eller siden gjør tobakken lungene like svart som hjertet hennes, og klærne slutter å lukte av ham. da faller alt sammen. da knuser alt. innenfra, og ut. 

trettiførsteaugust

nå er august heldigvis over om noen timer, og det er fint. i dag har vært en fin dag, egentlig, men alt kaos gjør det vanskelig å sette pris på den? det har vært en dag med rislapper og te, masse piano, masse yann tiersen, ballett og kaos, psykologi og matte, såpebobler og fine folk, og skriblerier på armene. det har vært en dag hvor jeg begynner på en mail til en person jeg savner tusen ganger og ender opp med femten utkast og ingenting. ingenting som jeg kan gi fra meg. jeg kjennes helt tom, helt utkjørt - august har spist meg opp innenfra, men det er ok. det er september snart, og da blir alt bedre. 

og i mellomtida bare ser jeg 500 days of summer og prøver å smile, det er sånn man må gjøre det i august.