ellevtejanuar

vi mennesker er laget for å strekke oss mot stjernene. vi bygger skyskrapere som er så høye at de nesten opphever tyngdekraften, men du hører aldri noen si at, det er bra nå, det er høyt nok. vi løper fortere, vi svømmer fortere, vi lærer mer, skaper mer, prøver mer, og vi strekker oss alltid mot mer kunnskap. i takt med universets ekspansjon er det som om vår hunger etter å vite noe, prøve noe, klare noe, vokser og vokser og vokser og vokser. det er fantastisk at vi aldri mister lysten til å utfordre oss selv, men noen ganger kan den lysten ta helt over. vi blir så fokusert på resultatene, på å måle og beregne og kalkulere, sammenligne og slå verdensrekorder, vi synes aldri det er høyt nok, og det gjør at  vi glemmer noe av det som er viktigst; å legge seg på ryggen å se på stjernene - for er det ikke det som inspirerer oss? er det ikke det som gir oss motet til å klatre?