tjueførstejanuar

det er så lett å forsvinne i ordene, å søke tilflukt i det at det er så lett å sette ord på store tanker å ideer, formulere det man føler og sende det fram til noen, prøve å putte hel verden inn i et alfabet som inneholder 29 bokstaver og sende den ut igjen, men i en annen rekkefølge nå, en som gir mening. men hvis jeg hadde vært språkløs, hadde jeg fått sagt det jeg ville si? lever jeg sånn som jeg vil leve, sånn som jeg skriver, lever jeg det jeg tror på? for ordene kan trenge inn i oss, inn i beina våre og blodet vårt og tankene våre og bli en del av oss, forme våre egne tanker og følelser og få oss til å se verden på en annen måte, og det er fantastisk, men er det nok? er det nok å ha en ideell tanke om hvordan ting bør være, om hva som er riktig å galt, om at vi bør elske oss selv, kjøpe økologisk mat, dele med alle, smile til fremmede, si hei til bussjåfører, tilby oss å bære den tunge handleposen, ta oss tid til å forklare ting til andre som de ikke skjønner, til å lære nye ting, til å stoppe å høre på gatemusikantene, til å sette oss ned og høre på historier fra fortiden, til å kysse, hvis vi ikke lever sånn? jeg prøver så godt jeg kan å leve som jeg skriver, å leve på en måte som jeg tror og tenker at er den beste, i øyeblikket, åpent, ærlig, med kjærlighet, prøver å ikke dømme andre, å fortelle dem at jeg er glad i dem, å si at man ikke trenger å telle hvor mange man har kyssa eller lugget med, at man kan gå med leppestift hvis man vil men at man ikke trenger å føle at man må det, for man er jo vakker uansett, at det er ok å spise is en gang i blant, at det er ok å gå på trynet en gang i blant, at det er ok å stryke på en prøve, eller prioritere å drikke vin til langt på natt framfor å få skjønnhetssøvnen, og det er ting jeg tror på, helt innerst inne, men det er som om den fysiske verden ikke alltid vil være enig, som at jeg innimellom faller tilbake i gamle innarbeidete mønstre som sier at man må prestere, at man må se ut som de gjør i motebladene, som sier at jeg er sliten og at jeg bare vil legge meg ned og ikke snakke med noen. så jeg skal prøve å la ordene komme ut, enda mer, bli en del av meg i hver eneste bevegelse og vært eneste smil, sånn at mennesker som ikke kjenner meg, som aldri vil høre meg snakke om store tema eller lese det jeg skriver, kan sitte igjen med en liten idé likevel, om hva jeg tror på og hva som er riktig, en liten idé om at det er på mandager man burde tenne stjerneskudd og at stearinlys er bra, kyss er bra, dype samtaler er bra og at hvis vi bare blir litt mer tolerante, litt mer høflige, litt mer ærlige, så kommer ting til å bli bedre.

sekstendejanuar

notat til meg selv:

det kommer alltid til å være noen som har hoppet i fallskjerm, som er dritgode til å stå på henda, som har hørt om obskure band som er fantastiske og som du forelsker deg i etter første sang, som har lest flere bøker enn deg, som kan tegne ansikter som ser ut som ansikter, som kan sitere harry potter ord etter ord, som har lært seg alle stedsnavnene i ringenes herre, som har kysset med kjendiser, som har vært publisert av fine forlag, som har skrevet youtubesensasjoner i en alder av 14 år, som har løst en umulig forskningsgåte, som aldri blir sjalu, som aldri har knukket hælen på et par for dyre sko, som aldri har sagt nei til å gå ut å danse for å gjøre lekser, som aldri er redd for å introdusere seg selv om alle de andre på festen har hår i tøffe farger og ser ut som de kan diskutere tolstoj og rødvin og danse eksentrisk samtidig, som faktisk kan hoppe lengde og løpe 100 meter, som aldri spiser sjokolade, som aldri søler mel i fjeset, som tok lappen på 18års dagen og dro på roadtrip gjennom hele europa og kom hjem med rare t-skjorter og ei bok full av historier. og det er fantastisk, det er bra, og det er ok, det er ok at du ikke har gjort alle disse tingene og kanskje ikke kommer til å gjøre disse tingene for det er ikke sånn det er, at det er et hierarki der det er førstemann til mølla og der det at noen har vært på jordomseiling gjør dine eventyr noe mindre. ta de fantastiske historiene til hjertet, skriv dem ned på lista over drømmer du har, tenk at en dag har du kanskje lyst til å gjøre det. og aksepter at det faktisk er kjempesjarmerende å søle mel på nesa, og at du aldri blir perfekt og at det, dét er faen meg bra.

tjuendedesember

noen ganger har jeg så mange forventninger, håp og drømer at alt blander seg sammen og blir et stort kaos. jeg vil gjøre alle glade, men det går ikke an å gjøre alle glade, og hvis man klarer det, så klarer man sjelden å gjøre seg selv glad samtidig. jeg vil ha energi til å endre alt på en dag og når jeg ikke får det til, når jeg ikke strekker til, så klarer jeg ikke helt å organisere alt håpet i hva som er viktigst og ikke. hvordan klarer man det? hvordan klarer man å sette seg ned og velge ut og prioritere og organisere uten å bli overveldet? for det er så mange bra folk å ta hensyn til, klokker og busstider og avtalebøker og timeplaner, at det er ikke alltid lett å få alt til å gå opp. vanligvis prøver jeg å følge hjertet men det er ikke alltid hjertet skjønner alt. heldigvis er det jul snart, heldigvis.

tredjeaugust

det er rart hvordan ingenting forblir det samme, selv ikke dikt vi har lest tusen ganger, sanger vi kan utenat, trær som ser ut som de står stille i tida, for verden forandrer seg i takt med oss og sangene jeg hørte på da jeg var fjorten betyr ikke det samme lengre fordi de treffer andre punkter i meg, barnebøker jeg har elska er vakre mer fordi de rommer minner enn fordi de rommer historier, og det å lese favorittboka si hvert år er både skummelt og fantastisk fordi det aldri er samme bok, menneskene forandrer seg, man blir glad i dem på nye måter, identifiserer seg med dem på nye måter, kjenner dem på nye måter. ingenting blir det samme, pappas fang er ikke det samme nå som det var da jeg var fire, gamle brev betyr noe annet hvis man har mista de som skreiv dem, gensere får hull, huden får smilerynker, og sidene i bøkene blir krøllete. men egentlig er det fantastisk - vi vokser i takt med verden, verden blir større og mindre etterhvert som vi lærer oss å se, og det betyr at vi kan velge selv, vi kan velge selv om vi vil at kakao skal være noe vi drikker hver fredag når vi endelig kommer hjem eller om det skal være et barndomsminne, vi kan velge selv hvem vi vil holde i hånda hele veien og hvem vi vil la gå, og hvis vi lukker øynene for en ting, åpner vi dem for noe annet. ingenting forblir det samme, men noen ting, blir bare bedre og bedre og bedre. kjærlighet.