21. januar 2013

tjueførstejanuar

det er så lett å forsvinne i ordene, å søke tilflukt i det at det er så lett å sette ord på store tanker å ideer, formulere det man føler og sende det fram til noen, prøve å putte hel verden inn i et alfabet som inneholder 29 bokstaver og sende den ut igjen, men i en annen rekkefølge nå, en som gir mening. men hvis jeg hadde vært språkløs, hadde jeg fått sagt det jeg ville si? lever jeg sånn som jeg vil leve, sånn som jeg skriver, lever jeg det jeg tror på? for ordene kan trenge inn i oss, inn i beina våre og blodet vårt og tankene våre og bli en del av oss, forme våre egne tanker og følelser og få oss til å se verden på en annen måte, og det er fantastisk, men er det nok? er det nok å ha en ideell tanke om hvordan ting bør være, om hva som er riktig å galt, om at vi bør elske oss selv, kjøpe økologisk mat, dele med alle, smile til fremmede, si hei til bussjåfører, tilby oss å bære den tunge handleposen, ta oss tid til å forklare ting til andre som de ikke skjønner, til å lære nye ting, til å stoppe å høre på gatemusikantene, til å sette oss ned og høre på historier fra fortiden, til å kysse, hvis vi ikke lever sånn? jeg prøver så godt jeg kan å leve som jeg skriver, å leve på en måte som jeg tror og tenker at er den beste, i øyeblikket, åpent, ærlig, med kjærlighet, prøver å ikke dømme andre, å fortelle dem at jeg er glad i dem, å si at man ikke trenger å telle hvor mange man har kyssa eller lugget med, at man kan gå med leppestift hvis man vil men at man ikke trenger å føle at man må det, for man er jo vakker uansett, at det er ok å spise is en gang i blant, at det er ok å gå på trynet en gang i blant, at det er ok å stryke på en prøve, eller prioritere å drikke vin til langt på natt framfor å få skjønnhetssøvnen, og det er ting jeg tror på, helt innerst inne, men det er som om den fysiske verden ikke alltid vil være enig, som at jeg innimellom faller tilbake i gamle innarbeidete mønstre som sier at man må prestere, at man må se ut som de gjør i motebladene, som sier at jeg er sliten og at jeg bare vil legge meg ned og ikke snakke med noen. så jeg skal prøve å la ordene komme ut, enda mer, bli en del av meg i hver eneste bevegelse og vært eneste smil, sånn at mennesker som ikke kjenner meg, som aldri vil høre meg snakke om store tema eller lese det jeg skriver, kan sitte igjen med en liten idé likevel, om hva jeg tror på og hva som er riktig, en liten idé om at det er på mandager man burde tenne stjerneskudd og at stearinlys er bra, kyss er bra, dype samtaler er bra og at hvis vi bare blir litt mer tolerante, litt mer høflige, litt mer ærlige, så kommer ting til å bli bedre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar