trettiførstemai

eksamen er over, og jeg har søkt tilflukt og pustepause i kyss, late morgener, pannekaker til frokost, romaner, nye ark til å male på, vinflasker på kjøkkenet og turer mellom trær, i sol, i regn, gjennom byen og langs veien. i perioder med eksamen, eller med mye fokus på å prestere er det vanskelig å holde balansen, vanskelig å huske at det ikke handler om hvilken karakter som står ved siden av den anonyme koden min når karakterene blir annonsert om noen uker, at det ikke bare handler om å være flink og gjøre alt riktig, men at det handler om å lære og formidle noe man er glad i. det er vondt å føle at lykken over å lese om noe jeg synes er kjempespennende drukner i stemmen i hodet mitt som sier du må være bra nok, så får å drukne stemmen tilbake igjen har drysset kaffepauser, yogapauser, a song of ice and fire, nye spillelister, lange skypeseanser med kjæresten, løpeturer langs elva og ny leppestift mellom slagene, tatt meg tid til å lage god middag, drikke te med venninner, øve på å stå på henda og holde fast i det som føles viktig og riktig i hjertet mitt, slik at alle rundt meg som spør hvordan tror du det gikk, hvilken karakter håper du på, hvor mye har du lest, hvilke spørsmål svarte du på, jeg tror strykprosenten i dette faget er så og så, jeg har vært oppe i hele natt jeg, var på biblioteket i 12 timer i går, ikke får overta helt, ikke får ta fra meg gleden over at det er vår og nå sommerferie, ikke får ta meg tanken på at, det viktigste er å være lykkelig, å ta seg tid til å se de små tingene, til å si jeg er glad i deg/ jeg elsker deg selv om man er stressa, til å ta på fint skjørt og smile til speilet, til å lage havregrøt med tranebær og peanøttsmør til frokost, til å stoppe opp og huske at du er bra nok, uansett om du stod opp klokka 06.00, 08.00 eller 12.00, uansett om du jobbet hjemme eller var på biblioteket hele dagen, uansett hva, så er du bra nok, og du klarer dette.

tjuetredjedesember

i dag er det lillejul, og i morgen er det julaften. en dag som er så spekkfull av kjærlighet og forventninger og magi for meg, men litt (og for noen veldig mange) bekymringer. jeg tror vi bruker bekymringer litt som en overlevelsesstrategi, vi er redde for å dumme oss ut, for å bli såret, for å forsove oss, for å komme for seint, for å være kledd for fint, eller for uformelt, for å si feil ting, for å falle for en som ikke faller tilbake, for å tro at det er ok å kysse noen når det egentlig ikke er det, for å bli avist, for å virke dum, for å virke for smart, for at sminken skal renne, for at noen ikke skal like gaven vår eller middagen vi lager eller den nye hårfrisyren vår. for er det ikke mindre skummelt og mindre farlig å si at bare kom inn men det er innmari rotete her, eller, jeg var hos frisøren i går men jeg synes ikke jeg ble noe fin egentlig eller, jeg tror ikke jeg fikk til den kaka helt den er sikkert ikke så god  fordi da gjør det ikke like vondt hvis det vi er bekymret for viser seg å være sannheten. men bekymringene spiser så mye tid og så mye som kunne vært glede. selv om vi helst ikke skal bry oss om hva folk synes, så kommer det til å gjøre litt vondt hvis noen synes at du ikke kler den nye hårfargen eller at kaka di var altfor søt eller at julegaven din var helt bom, men hvis vi bekymrer oss i tillegg, så bruker vi tid vi kunne brukt til å glede oss over noe, til å grue oss til noe istedet. så kan vi ikke puste inn nå, før julaften, og tenke at, kanskje julemiddagen ikke blir den beste, kanskje broren din ikke liker gaven fra deg best av alle, kanskje den plata du ønsket deg til jul, men blir det ikke bra uansett? blir det ikke bra med fine mennesker og stearinlys og at hvis alt går helt til helvete, så kan man fremdeles ha krig med innpakningspapiret og bestille ferdigpizza, eller bare ende opp i en klem (og med en klem går alt bra). kan vi ikke huske at livet går fort og feire å være unge og modige og ta nye sjanser og tenke at kanskje denne rosafargen ikke gjør seg så bra på den veggen likevel men da er det jo bare å le av det. det er ikke alltid vi kan forutse hvordan folk kommer til å reagere, vi kan ikke vite om noen kommer til å kjøpe den samme boka som vi har kjøpt til noen eller om han fine fyren du har lyst til å kysse på kommer til å være der om 29 år, men det er jo ok, for vi kan velge å akkurat nå, leve litt bekymringsfritt og forventningsfullt og med store smil, så kan vi ta de skrubbsårene og beinbruddene og arrene etterhvert som de kommer, pleie dem og gå ut og møte livet igjen. ha en fin, magisk og fantastisk bekymringsløs jul, husk å smile og si til alle at du er glad i dem, for det er det viktigste, tror jeg.

tredjenovember

husker jeg snakket med mamma om hvor vanskelig det noen ganger er å knyte på seg joggeskoene og komme seg ut døra, og hun fortalte meg om dørstokkmila, den enorme avstanden det er mellom det å tenke at man burde noe, og det å faktisk komme seg ut døra, og hvordan alt er lettere med en gang man har tatt det første steget, så det andre, så det tredje, helt til man har slutta å telle steg og plutselig er på vei hjem igjen. noen ganger føles det som om jeg sitter omgitt av dørstokkmil, at avstanden mellom meg og alt jeg burde gjøre er enorm, og jeg kan ikke reise meg, jeg kan ikke begynne å gå, for det er så slitsomt og det er så mye lettere å bare bli i senga og se på enda en youtubevideo eller prøve å lære seg hele teksten på lord of the rings in 99 seconds (for det er jo viktig det også?). men i motsetning til skrekkfilmer der gangen bare blir lengre og lengre dess mer man løper, så er ikke det man skal gjøre så vanskelig som man vil ha det til, og det føles alltid bedre etterpå. man skulle kunnet ta opp den følelsen man får når man endelig har klart å ta den løpeturen eller sende den mailen eller ta den ubehagelige samtalen, den følelsen av tilfredshet og lettelse, så skulle man kunnet ha den på en liten usb-brikke eller på en cd-plate i et cover med kjempefin coverart og eller inni ei bok og spilt den av hver gang man sitter der og ikke klarer å snøre på seg joggeskoene, sånn at man blir minnet på at selv om det ikke føles sånn akkurat nå, så løper man til noe.

trettiførstemai

noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker har valgt ordene. hvorfor det er denne måten vi velger å uttrykke oss på, når det er så mye annet, så mye vi ikke tenker over,  som sier mer. en sier at kroppspråk viser hva du egentlig føler, hvem du egentlig vil ha, hva du egentlig vil. hvis noen sier "det går bra", så er det lett å høre om de lyver eller ikke, på hvordan stemmen dirrer og hva slags toneleie de bruker (hvis ikke de er fantastisk flinke til å late som). hvorfor har vi skrelt så mye av kommunikasjonen vår vekk fra oss? vi har filtrert vekk skrikene, tårene, den hylende latteren, klemmene, gestikuleringen, berøringen i så stor grad, at vi sitter igjen med ord, og ord er ikke alltid nok?

ord er ikke nok til å beskrive det første kysset med en du liker; hvordan nervecellene får en slags ny funksjon og en plutselig merker det rent fysisk at det er elektrisitet som går gjennom oss hver gang noen tar på deg eller snakker til deg - hver gang du sanser noe. det er ikke nok til å beskrive følelsen av å plutselig få en fritime og få spandert softis når du er skikkelig trøtt og lei og sulten. det er ikke nok til å beskrive sommerens første bad - men noen ganger er det alt vi har, og derfor må vi prøve så godt vi kan? så godt vi kan å bruke ordene på en slik måte at de forteller sannheten, at de gjør mer godt enn vondt, og at verden blir litt mindre kaos og litt mer sukkerspinn.

hva er det fineste du veit som ord ikke kan beskrive? og hvis du skulle funni på et ord for å beskrive det, hvordan ville det vært?

tjuefemtejanuar

det er ikke alltid så lett. å være åpen; si det man tenker på til den man tenker på, skrive navnet sitt utenpå skolebøkene, rekke opp hånda og si ifra når man synes at noen er feil, tørre å drømme de største drømmene, ha ei utklippsbok med alle stedene man vil dra, være utrolig forelska, si til folk at de har pene øyne, pene hender, pene smil, at de får hjertet ditt til å banke fortere, si til ham at du ikke klarer å være venner fordi du vil noe mer, si hold kjeft når noen kommer for nærme, eller la noen tegne hjerter på hånda di. det er ikke alltid så lett fordi du slipper folk inn, du lar dem stille spørsmål ved deg og utfordre deg, det er slitsomt, det er stormfullt og en kan føle seg aleine.

det er på en måte lettere å legge den samme kabalen femtusen ganger selv om den bare går opp ca. 20% av gangene, det er lettere å bruke kleine smilefjes på fjesbok fordi du ikke tørr å si det du tenker på, lettere å ringe og legge på fordi du er redd, lettere å se på repriser av tv-serier fra 90-tallet og sove mye. for ingen kan ta deg da. men finnes det egentlig noen som drømmer om et overskya liv? om å aldri være verken varm eller kald, våt eller tørr, lykkelig eller ulykkelig? drømmer vi ikke om klemmer som varmer oss gjennom minusgradene, nakenbading på varme sommernetter, kyss i regnet, og noen til å holde hender med når det lyner?

gå ut i stormen. jeg tror det er verdt det.

sjuendejanuar

en ting som ikke er noe bra, er når en blir så sliten eller så trøtt eller så stressa, at man blir helt irrasjonell. at man begynner å svare frekt til noen som er hyggelig mot en. at en blir sint for alt og ingenting, og spesielt på en som ikke egentlig har gjort noe. kanskje man gråter fordi noe er så innmari uretteferdig eller fordi bussen ikke kommer eller fordi toget er forsinka eller fordi det er kaldt. det er den følelsen av at hele verden er i mot deg,  at du alltid mister nøklene dine og aldri rekker busse, at ditt tog alltid er forsinka, eller at bilen er tom for bensin når den ikke skal være tom for bensin, at dvd-spilleren ikke vil spille av favorittfilmen din, at noen spiste middagsrestene du skulle ha til lunsj og at ingen skjønner noen ting. når den følelsen kommer da er det bare en ting å gjøre. kjøp sjokolade eller lakris og hør på wakey wakey til det blir litt bedre.

sjettedesember

det er en sånn dag hvor du hører de første tretti sekundene av ca 1386 sanger før du finner en du har lyst til å høre på, hvis du er så heldig. det er for stille og for bråkete samtidig. du koker te også glemmer du å drikke den. du kler på deg og av deg og på deg fordi du kan ikke bestemme deg for om den genseren er fin eller ikke. du finner ikke brillene dine. yndlingsboka di er bare trist. du orker ikke se på film. orker ikke legge deg tidlig. orker ikke gjøre lekser. orker ikke rydde rommet. orker ikke tegne, orker ikke skrive, orker ikke puste. alt er spørsmålstegn, og alt virker så fjernt. det er som om du har havnet i feil multivers og plutselig er du den versjonen av deg selv som du ikke liker og du skjønner ikke hvordan du skal komme deg tilbake. hva gjør du da?

sekstendenovember

det var en gang det ikke betydde noe om det du gjorde var bra eller flinkt eller fint. husker du det? gleden av å sette seg foran et piano og la fingrene danse over tangentene og høre på alle lydene og tenke at du lagde musikk, like vakker og ektefølt som enhver symfoni, og du var så glad og så stolt. tusenvis av tegneblyanter som tegner sauer og regnbuer og trær og du ler av det nå, for det ligna jo ikke, men herregud, så gøy det var. alle menneskene vi var glade i uten å trenge å si det, alle gangene du løp og fikk skrubbsår og ødela favorittkjoler og klipte håret på dukkene dine og knuste lekebiler. hoppe opp og ned til musikken. skrike. le. strikke skjerf med tusen hull og gå med dem som de var verdt tusenvis av kroner (de er jo det) fordi du har laget det selv. når blei det slik at vi lot de andre bestemme hva vi var flinke til og ikke? når blei det slik at vi glemmer å gjøre det vi elsker i frykt for at det ikke er bra nok? kanskje du ikke er kunstner eller fotograf eller forfatter eller syerske eller proff fotballspiller, men faen heller, hvis du liker det - gjør det!

nittendefebruar

det kan være en hvilken som helst dag, for eksempel en tirsdag, eller gjerne en mandag. en sånn dag du står opp tidlig og helst vil skrike til verden at, til og med sola sover jo lengre enn dette. slike dager pleier jeg å gå hjem og legge meg igjen. legge meg under dyna med en kopp te og en fin bok, og forsvinne til et annet sted, sånn at når jeg må tilbake til virkeligheten, er det som en reise det også. ellers så kan en sove. sove, slik at en kan våkne på nytt, stå opp på nytt, starte på nytt. hva skal til for å starte på nytt, akkurat nå? hva trenger du? et blankt ark i en notatblokk? et nytt kapittel? ei mjuk seng, et varmt bad, et kyss? jeg tenker på et sitat, på ei som sa i need something very life changing to happen very soon. og jeg tenker at når jeg våkner er alt annerledes. (det er helt ok).

hva gjør du når du trenger å forandre noe? 

sjuendejanuar

have you ever been alone in a crowded room? 

kilde

førstenovember

kilde

jeg veit ikke helt hva jeg skal si i dag. det er første november, det er mørkere, men jeg fryser ikke. jeg prøver å sette meg ned å bare eksistere, jeg forsøker å forstå hva jeg vil, men i dag går det ikke. så i dag hører jeg på denne plata og prøver å puste. prøver å tenke okokokok. tusen ganger. og tusen ganger til.