åttendedesember

på universitetet lærer jeg om hvordan hjernen fungerer, men aller helst vil jeg lære hvordan hjertet fungerer, aller helst vil jeg skrive bøker, kanskje på et loft i hellas med hvite vegger og hvite mjuke puter, med et hav man kan vasse i året rundt og vise gamle damer som gir deg gresk honning med yoghurt til frokost, et sted der stjernene er så nærme at de kan fortelle historier, eller i et studio i paris så jeg kan ha café au lait til frokost hver dag og gå meg bort på shakespeare & company i en halvtime hver morgen før jeg setter meg på en fortauskafé og skriver og drikker kaffe og skriver og drikker kaffe og skriver, men det viktigste er å skrive, selv i et rom med grå vegger og regn utenfor. 

jeg vil skrive for de jentene som står langs veggen på skolefest og aldri blir spurt om å danse, de som gråter etter sitt første kyss om natten, eller de som ønsker at de kunne få det tilbake, de som danser på bardisker, til de guttene som ikke tror det er ok å gråte, til hun som trenger å snakke selv om hun har sagt at hun er ok i 13 år fordi hun begynner å skjønne at hun ikke er ok likevel, til han som ikke tør å invitere henne på kaffe, til de som ikke tror de er bra nok til å bli elsket som de fortjener, til de som vil på jordomseiling men ikke har vært lengre enn nabobygda, til de som sitter med en redd klump i hjertet, til de som tar bussen til fest og så tar de bussen hjem fordi de ikke tør, til de som tråkker over på vei til skolen, til de som søler kaffe på den hvite blusen, til hun som aldri føler hun er bra nok, til han som aldri føler han er bra nok, til de som har for tynt hår eller for tykt hår, til de som alltid brenner seg på tunga når de har laget seg kakao som trøst, til de som hører på sinte sanger og forsvinner helt inn i dem fordi de ikke klarer å sette ord på det selv, til de som har spøkelsesslott i hjertet som de ikke tør å besøke, til de som trenger en klem eller en storebror som kan kjefte på de ekle jentene eller en mamma som sier at det er ok å ta en dag fri fra skolen fordi du er sliten og gir deg velling, til de som har elsket og mistet, til de som ikke kan stå på henda, til de som klarer å dra til biblioteket de dagene de ikke klarer noe annet fordi de veit at det hjelper, fordi det veit at det har vært noen der ute en gang og skrevet til dem, til de som trenger at verden skal være et sted med litt flere smil og litt færre bekymringsrynker. og om drømmer som blir til virkelighet.