niendedesember

han sitter på sengekanten med hodet i hendene. han har på seg sko uten knytte lisser, vil så gjerne snu seg rundt, sparke dem av seg, krype under lakenet igjen og forsvinne i en verden av mjuke puter og store mønstrete sengetrekk, krype inn under dyna, inn i trekket sånn som han gjorde da han var liten, og være helt bortgjemt. vil skru tilbake klokka til en gang da følelsene hans var mindre, da de rant ut av halsen uten problem og han kunne gråte hvis han fikk skrubbsår, kunne rope på mamma hvis han hadde vondt i magen, nå setter de seg fast, som meteorer fra horisonten som kommer raskere og raskere mot munnen, som blir større og større og setter seg fast i halsen som store brennende klumper, som eksploderer på innsiden og lager kratre i hjertet hans uten å komme seg ut, som om han er et svart hull der alt det vonde forsvinner inn, der alt det vonde suges inn og forsvinner, ofre for en gravitasjon som ingen forstår, og han veit ikke hva han skal gjøre med det. knyter skolissene sakte som om det krever mye konsentrasjon, reiser seg prøvende, kjenner hvordan tyngdekraften virker fra to steder, en som drar ham nedover mot senga igjen, og en som drar ham innover, innover, inn i seg selv der det er vondt, men i hvertfall trygt, alltid trygt.