sekstendedesember

hun legger seg i høstløvet, lar bladene fly ned fra trærne og dekke henne til, tar svømmetak i den døde sommeren og forsvinner djupere og djupere inn i hudflakene fortiden har flasset av. hun er naken, svømmer inn i jorda, kjenner hvordan den brune gjørma blir en del av henne, trenger inn i hver eneste pore, djupt inn under neglene, helt inn i håret hennes, i hårrøttene, i munnen, i nesa, i ørene, i øynene, helt til det føles som om hun ikke bare er dekket av det, som om det er en del av henne, som om hun bare er jord og grunnen til at hun ikke får puste ordentlig er at det er gjørme i blodet hennes, gjørme i lungene og i musklene, sånn at når hun prøver å bryte løs, når hun prøver å trekke pusten rolig, når hun prøver å la blodet strømme, så blir det bare verre. men hun klarer å svømme, klarer å bevege armene i det riktige bevegelsesmønsteret og kjenner hvordan jordpartiklene slipper taket i senene hennes, som om gjørma blir stadig mer vann og mindre jord, som om takene tar henne inn i en sjø, og etterhvert blir hun ren, etterhvert renser saltvannet henne, lar huden hennes gløde, lar blodet hennes pumpe, lar øynene fylles opp med tårer som renner over smil, til hun når overflaten og kan puste igjen, og det er ok, det var verdt det, for hun har vært så djupt nede at hun kjenner gleden mye sterkere. 

niendedesember

han sitter på sengekanten med hodet i hendene. han har på seg sko uten knytte lisser, vil så gjerne snu seg rundt, sparke dem av seg, krype under lakenet igjen og forsvinne i en verden av mjuke puter og store mønstrete sengetrekk, krype inn under dyna, inn i trekket sånn som han gjorde da han var liten, og være helt bortgjemt. vil skru tilbake klokka til en gang da følelsene hans var mindre, da de rant ut av halsen uten problem og han kunne gråte hvis han fikk skrubbsår, kunne rope på mamma hvis han hadde vondt i magen, nå setter de seg fast, som meteorer fra horisonten som kommer raskere og raskere mot munnen, som blir større og større og setter seg fast i halsen som store brennende klumper, som eksploderer på innsiden og lager kratre i hjertet hans uten å komme seg ut, som om han er et svart hull der alt det vonde forsvinner inn, der alt det vonde suges inn og forsvinner, ofre for en gravitasjon som ingen forstår, og han veit ikke hva han skal gjøre med det. knyter skolissene sakte som om det krever mye konsentrasjon, reiser seg prøvende, kjenner hvordan tyngdekraften virker fra to steder, en som drar ham nedover mot senga igjen, og en som drar ham innover, innover, inn i seg selv der det er vondt, men i hvertfall trygt, alltid trygt.