sekstendedesember

hun legger seg i høstløvet, lar bladene fly ned fra trærne og dekke henne til, tar svømmetak i den døde sommeren og forsvinner djupere og djupere inn i hudflakene fortiden har flasset av. hun er naken, svømmer inn i jorda, kjenner hvordan den brune gjørma blir en del av henne, trenger inn i hver eneste pore, djupt inn under neglene, helt inn i håret hennes, i hårrøttene, i munnen, i nesa, i ørene, i øynene, helt til det føles som om hun ikke bare er dekket av det, som om det er en del av henne, som om hun bare er jord og grunnen til at hun ikke får puste ordentlig er at det er gjørme i blodet hennes, gjørme i lungene og i musklene, sånn at når hun prøver å bryte løs, når hun prøver å trekke pusten rolig, når hun prøver å la blodet strømme, så blir det bare verre. men hun klarer å svømme, klarer å bevege armene i det riktige bevegelsesmønsteret og kjenner hvordan jordpartiklene slipper taket i senene hennes, som om gjørma blir stadig mer vann og mindre jord, som om takene tar henne inn i en sjø, og etterhvert blir hun ren, etterhvert renser saltvannet henne, lar huden hennes gløde, lar blodet hennes pumpe, lar øynene fylles opp med tårer som renner over smil, til hun når overflaten og kan puste igjen, og det er ok, det var verdt det, for hun har vært så djupt nede at hun kjenner gleden mye sterkere.