andreseptember

jeg er fascinert av ting jeg ikke forstår, ting jeg ikke er en del av eller ting jeg ikke har opplevd selv. jeg fascinert av jenter med hviskende stemmer og rullende øyne som orker alt det dramaet jeg selv helst løper vekk fra, fascinert av voksne med helt andre meninger, av de som går i spiritualistkirke eller vanlig kirke og av samfunn jeg ikke er en del av. og gutter. jeg har alltid vært fascinert av gutter, først var jeg redd for dem, så ville jeg kysse dem, så var jeg redd og ville kysse, så ville jeg helst være venn og bare kysse noen spesielt utvalgte. men jeg elsker å høre dem prate med hverandre. elsker å høre kjæresten min snakke med kompisene sine, se hvordan språket hans bøyes i en litt annen retning enn det gjør når det snakker med meg, se hvordan interesser og lidenskaper han skrur ned volumet på blir viktige. elsker hvordan broren min sin sarkasme vokser i munnen hans når kompisene sitter ved siden av, hvordan nye sider av ydmykhet, beundring, tøffhet og råhet kryper fram i ansiktet hans. jeg er så glad for alle disse guttene, og for at de får kjenne hverandre på en måte som er litt mystisk, litt magisk for meg. hva er du fascinert av?

tjuetredjeaugust

da jeg var barn, boblet en nesten uredd nysgjerrighet under huden, som presset seg ut mellom leppene mine i form av ordene 'det vil jeg også!' eller 'det vil jeg prøve!', uansett om det var å gå i spøkelseshuset på tusenfryd, plukke rare sopper i skogen med besteforeldrene mine, turne eller være med i villmarksklubb. jeg tok stiften og landa på ryggen så pusten ble slått ut av meg, lærte meg å ta salto på trampoline selv om det fikk hjertet til å slå i halsen, lekte kysseleken med alle guttene og memoriserte de franske utrykkene som stod i pusurskoledagboka mi, møtte opp på skolen med hestehale, stolt smil og eksklamerte for alle at jeg kunne si både hva jeg het og at jeg var jente på fransk. det gjorde ikke noe hvis jeg var ute av takt i dansetimene, det gjorde ikke noe da jeg ikke fikk begynne med den 'vanskelige' pianoboka samtidig som bestevenninna mi eller at fransken jeg så stolt absorberte hørtes mer ut som språket simmene snakker.

stille og nesten umerkelig så ble stemmen som sa 'det vil jeg prøve!' overdøvet av stemmen som sier 'men hva hvis du er dårlig til det?' eller stemmen som sier 'det er ikke noe vits du blir aldri like flink som x og y' eller stemmen som sier 'det er for sent'. plutselig sluttet det å handle om gleden jeg følte da jeg skapte musikk ved å trykke på tangenter, og begynte istedet å handle om hvem som fikk spille den fineste sangen på julekonserten, og at jeg aldri kom til å bli konsertpianist, aldri kom til å få pianofingre, aldri kom til å bli bra nok. nå gjør deg meg så trist å tenke på alle de tingene den stemmen har stjålet fra meg, alle tingene som jeg kanskje ikke ville vært verdens beste i uansett om jeg hadde fortsatt med dem de siste 10 årene, men som helt sikkert ville gitt meg mye glede, ro og lykke. derfor har jeg bestemt og stjele tilbake nysgjerrigheten og motet som barnet i meg hadde, bestemt meg for å bli med å spille volleyball selv om jeg ikke kan serve og for å sy mine egne klær selv om de mest sannsynlig aldri vises på oslo fashion week. i et samfunn der mye handler om å bidra med noe, få annerkjennelse og resultater, tror jeg det er viktig å huske på noe viktig: gleden ved å gjøre noe du har lidenskap for blir ikke større eller mindre avhengig av dine talenter og egenskaper, den blir større ved at du lar den lidenskapen ta plass i deg, ved at du tar deg tid til den og gleder deg over lidenskapen i seg selv - ikke bare når du skaper noe vakkert eller får til noe bra.