trettiførsteaugust

jeg lurer på hvem som oppfant slumreknappen. jeg tror slumreknappen er farlig. slumreknappen lar oss utsette livet vårt, den appellerer til den delen av oss som vi alle har i større eller mindre grad, den delen som sier "ånei, ikke helt ennå" hver gang vekkerklokka ringer. men slumreknappen lar denne delen gå tilbake på løfter vi har gitt oss selv. vi skulle stå tidlig opp og løpe en tur, høre på en fin sang, kanskje se en film til og med eller den nyeste episoden av mad men, eller lage oss en god frokost, sette oss i tjue minutter i godstolen med te og ei fin bok før hverdagen begynte, men slumreknappen lurte oss til å ligge i et mellomstadium av søvn og våkenhet i ti - tjue - tretti minutter, så plutselig rekker vi nesten ikke bussen, vi glemmer å ta med oss busskortet og det viktige brevet vi skulle poste eller at vi egentlig skulle sjekke emailen før vi dro av gårde eller å pakke oss nistepakke. jeg skulle ønske slumreknappen kunne avinnstalleres, slik at den lille delen av meg som helst vil ha ti minutter til ikke fikk ødelegge for den delen av meg som veit at å drikke en god kopp te på morgenen gjør dagen mye bedre enn de ti minuttene. kanskje det er på tide å slå av mobilen og kjøpe en lyseblå vekkerklokke med visere og en høy høy høy ringelyd?

tjuetredjemars

jeg lurer på hvem de er. de som risser navnene sine eller initialene inn i trær, i hjerter eller bare under hverandre. som skriver telefonnummeret sitt eller filosofiske setninger på veggene til verdens offentlige toaletter. hva slags historier vil de fortelle? dersom hele veggen var naken og de hadde all tiden de ville, dersom de kunne fortelle hva som helst, hva ville de delt? ville de skrivi veggene fulle av sangtekster og sitater og fortellinger? ville de skrivi en enkel setning oppe i et hjørner, eller bare skrevet under nederst til venstre? hva skjer med alle navnene som blir hvisket ut etter man har risset dem inn i sanden? hva skjer med alle tekstmeldingene man holder på å sende, før man angrer seg og sletter dem? hvor blir det av historiene som aldri egentlig blir ferdige? skal man lese mellom linjene?

jeg lurer på hvem de tenkte på, da de risset navnet inn i treet, jeg lurer på hvordan den personen er. hvordan smilet utvikler seg i ansiktet og hva slags musikk de hørte på sammen. jeg lurer på hva som skjer med de dagbøkene som ingen leser.

hva lurer du på? 

dagens soundtrack

bildekilder: 1 2

tjuendemars

jeg var på et foredrag på psykologisk institutt her om dagen, om viljestyrke. og foredragsholderen sa mye fint, om hvordan viljestyrken er som en muskel i oss, en muskel som kan bli sliten og trenes opp slik som alle andre muskler. men han sa også noe annet, om at skolen noen ganger tvinger oss til å trene viljestyrken vår, viljestyrken til å gjøre det som er kjedelig, og dét, det veit jeg ikke om er en bra ting. jeg vil ikke ha viljestyrke til å gjøre det kjedelige. jeg vil ha evnen til å gjøre det kjedelige spennende. til å se det vakre og interessante i alt det som blir krevd av oss hver dag. jeg vil at det jeg må gjøre skal bli til noe jeg vil gjøre. tror dere dette er mulig? jeg tror det. for noen ganger får jeg en utrolig følelse av fremdrift, av læring, av endring, og det føles bra. det føles som om alle regneoppgavene og stilene betyr noe. som om alt faktisk betyr noe. og jeg håper at det er slik, at alt faktisk betyr noe.

og ellers? sett på favorittsangen din, og dans!

førstemars I

fortell meg om marsdrømmer, kan dere ikke?
hva vil dere gjøre i mars? hva slags sanger vil dere høre i mars? hva vil dere lese om? hvem vil dere møte? hvor vil dere reise?