veien

det starta i hodet og har satt seg i hver knokkel i kroppen, det siver inn i blodårene mine og pumpes rundt med hvert hjerteslag, presser seg stadig raskere hardere sterkere fram at noen veikryss kan man aldri snu tilbake til, noen dører forsvinner, blokkeres, forsteines, at veien jeg går på aldri blir den samme. i sidesynet dukker det opp smug, snarveier tilbake til en annen tid eller fram til et annet sted, og bevisstheten trekkes ditover, bare noen få steg, bare noen få minutter - de alternative virkelighetene er belagt med såpeglatt stein, hvis du ikke holder deg godt nok fast i rekkverket glir du nedover, nedover, nedover, så jeg klamrer meg fast her nå, midt mellom to, mens klokka på armen tikker høyere og høyere.