hvordan du ser meg

i de store nettverkene, de der man deler biter av seg selv, små tekster og bilder, facebook, instagram, snapchat, må jeg alltid minne meg selv på at dette er en én side av et liv. jeg glemmer at bak alle champagne-glassene og de tettsittende kjolene kan det skjule seg usikkerhet, at bak de nydelige bildene fra livet på et nytt sted kan det skjule seg ensomhet, og at det perfekte livet ikke finnes. jeg snakker ofte om hvor usunt det er, at det skaper en illusjon om at folk aldri går på trynet, selv om vi vet innerst inne at det ikke er sant.

men plutselig slo det meg at det er sånn jeg selv prøver å framstå, ikke nødvendigvis gjennom bilder og emneknagger, men gjennom ord jeg sier. at når du kommer inn på mitt rotete rom vil jeg understreke at det er et engangstilfelle. når du ser meg rulle ut av senga klokka ni (eller ti, elleve) vil jeg fortelle deg at jeg vanligvis står opp før sju. "jeg gjør aldri egentlig dette, men i dag...". unnskyldninger og bortforklaringer, for at du skal forstå at alle disse små feilene, de er ikke meg. men, det er jo meg. ei som prøver sitt beste mesteparten av tida, men noen ganger ender opp med å kaste bort en hel dag, spise frossenpizza, gi faen i den løpeturen og legge seg i senga med netflix, lese tegneserier istedenfor romaner og slumre langt forbi den tida vekkerklokka var satt til. jeg prøver å huske på alle gråsonene, og tenke at det vi deler av oss selv i dette øyeblikket, om det er et bilde eller en tekst over nettet, en samtale, en observasjon, ikke trenger å definere oss - at det bare er én av de mange små tingene som skaper oss.