 |
| kilde |
hjertet mitt er som en fugl. en fugl som kan skifte ham - noen ganger er den liten og blå og trist, andre ganger er den stor og sprakende og sprer vingende sine utover mange skatter og smiler. er det ikke rart med fugler? hvordan de kan fly så høyt, så langt, hvordan de kan oppleve eventyr vi bare kan drømme om i skyene, og likevel, hvordan de ligger så komfortabelt i redet sitt, der det er trygt? hjertet mitt er som en fugl, og jeg vil sette den fri. jeg vil la den fly over kontintenter og spre vingene sine vidt , jeg vil la den feste seg ved mange steder og mennesker og vokse seg større og sterkere og vakrere, jeg vil at den skal være fri, helt fri, slik at jeg også kan være fri. men hver gang jeg åpner døra til buret så trekker fuglen seg sammen, den snur ryggen til, den går helt inntil sprinklene, inn helt der det er tryggest, der ingen kan nå den, der ingen kan høre den synge eller se den flakse med vingene. den gjør seg liten og ubetydelig. hvorfor er den så redd?
Jeg skulle ønske alle skremte hjertefugler kunne forstå at det ikke er noe å være redd for. At de er paralyserte, og hvis de bare kunne se, bare kunne forstå at de virkelig kan gjøre akkurat det de vil, at selv om verden utenfor buret er stor og skummel, så er den helt og holdent Deres. Hvis de bare tør å bevege seg utenfor så vil de se det, men det blir vanskeligere og venskeligere jo lengre man venter...
SvarSlett