ellevtemai

første gangen jeg opplevde at noen forsvant, var da oldefar døde. jeg var ikke så veldig gammel, og jeg husker ikke så mye av det, jeg forstod ikke alt, og det var egentlig ok. jeg veit ikke hva slags musikk oldefar likte eller hvordan han luktet, hva han gjorde da han var ung og hvilke filmstjerner han synes var pene. jeg veit at han mangla en lillefinger, at jeg var glad i ham, og at han elsket liljekonvaller. jeg kom til  å tenke på det i dag, da jeg var ute og gikk blant alle liljekonvallene. det slo meg at alt forsvinner før eller siden. det var egentlig ikke en trist tanke, mer en slags inspirasjon; sera nimis, vita est crastina - vive hodie! (i morgen er kan være for sent, lev i dag!). liljekonvallene kommer til å visne, jordbærblomstene blir bær og bærene blir spist opp, selv de beste vinflaskene blir tomme og de lengste bøkene tar slutt. det er ok, det er fint at ikke alt varer evig, men husker vi å nyte det? i det site har jeg stoppa opp ute og lagt merke til hvor mye jeg tar for gitt, hvor mye jeg ikke ser. det slår meg at jeg hver sommer angrer på at jeg ikke luktet på nok blåveis, og at jeg hver høst skulle ønske jeg hadde badet mer. jeg skulle ønske jeg hadde nytt det jeg hadde, vært tilstede, vært glad, uten å tenke meg framover. så det er det jeg prøver på, det er sånn jeg vil leve. 

og ps! det finnes en veldig fin blogg om det å være tilstede og se det vakre i livet og slikt; her!