tolvteapril

jeg tar tilbake kroppen min. jeg tar den tilbake fra de som plystrer på gata, fra de som tror det er ok å ta på noens rumpe på dansegulvet uten å introdusere seg en gang, fra motebladene som sier at jeg må elske meg selv men kanskje komme i form til bikinisesongen først, fra venninner som sier de må slanke seg mens jeg spiser sjokolade, fra de som kan få kunstverker av kake, romantiske middager med stearinlys, fersk chevre rett fra en gård i frankrike og champagne i glassene til å handle om kalorier, fra de som bytter ut gleden i svømmeturer, løpeturer, hopping med hoppetau og turer hånd i hånd med fettforbrenning, fra de som spør om jeg ikke er redd for smilerynker når jeg ler, fra de som sier at skjønnhetsbildet må endre seg men bare vil ha tynne jenter i kunsten sin, fra de som forteller meg hvor ofte jeg burde ha sex, fra de som heller vil ha meg uten pust i trange jeans enn lykkelig i løse kjoler, fra de som likte meg bedre da jeg var syk, fra de som vil ha oss mindre enn ingenting (størrelse 00), fra de som sier "men du har i hvertfall former", fra de som prøver å gjøre det bedre men gjør det verre. jeg tar tilbake kroppen min, til dager jeg har tatt situps og til dager jeg har spist sjokolade i senga, til dager en gammel kjole plutselig passer igjen og til dager ei ny bukse plutselig er for liten, jeg tar den tilbake til bakedager og smoothiedager, til løpeturer, leking med dyr, klining, tv-titting, akrobatikk, jordbær, pai, svømmeturer, dansenetter og øl, vekk fra vekter, målebånd, tall og båser man kan putte seg selv i, og inn i livet. vi skal være lykkelige nå. 

tjueåttendefebruar

vi lever i en verden der vi alle, i større og større grad, er forfattere, regissører, og historiefortellere om vårt eget liv. et fantastisk nettverk av medier der vi kan dele oss selv, våre ord, bilder, slagkraftige kommentarer og små filmsnutter utfolder seg, og knytter oss sammen med alle, mennesker i india, bestevenninner, besteforeldre eller gutter vi var forelska i på barneskolen. det er spennende og bringer med seg mange muligheter, men gjør disse bruddstykkene av liv som vi får være med på at vi har et annet syn på verden? at vi bare ser bilder av kjærestepar når de kysser, ikke når de krangler, unger når de smiler, ikke når de gråter, søsken når de leker fint i sandkassa, og ikke når de sloss, skolekamerater når de backpacker gjennom sør-amerika, ikke når de sitter i sofaen med pysj og freia, jentefjes når de er pyntet med glitter og mascara, ikke svette og usminkede etter å ha satt sammen en ikea-kommode som dessuten ble stygg - vi ser folk når de er på eventyr, har vært på trening, fått en a på eksamen eller fått til den eyelineren akkurat riktig. jeg synes det er fint å fokusere på det positive, på de gode dagene og de fine kveldene, for å dvelle på det negativet er energikrevende og lite konstruktivt - men jeg lurer på om alle disse gode historiene gjør at man lettere føler at det er noe galt med en de dagene man ikke får det helt til? det er lettere å dele de gode dagene med en ukjent verden en det er å dele de vonde dagene, men jeg tror det er viktig å høre det de dagene man slumrer for lenge, kommer for seint til forelesning eller søler kaffe på ei bluse man ikke har råd til å rense: det er ok. noen ganger tar jeg på meg pysj før klokka er 18, noen ganger går jeg ut for å danse bare for å føle meg så ubekvem blant alle menneskene at jeg løper hjem igjen og legger meg under dyna med eyeliner under øynene, jeg klarer aldri å ta på eyeliner fint på første forsøk, noen ganger spiser jeg frokostblanding til middag, setter på vekkerklokka 06.00 og slumrer i to og en halv time, noen ganger oppfører jeg meg surt mot de som fortjener det minst, noen ganger leser jeg sladreblader selv om jeg er helt i mot det, de fleste dager gjør jeg et eller annet feil, men de er fine for det, jeg er fin likevel, men jeg tror det er viktig at man deler det også innimellom, at det man gir fra seg i spindelvevet ikke er hele sannheten, og at bare fordi man ikke har sett bilder av det eller lest noe om det, så betyr det ikke at du er den eneste som tilbringer lørdag kveld i senga istedetfor på dansegulvet, den eneste som ikke har noen å kysse før du legger deg eller den eneste som har tryna i sko du ikke kan gå i på åpen gate.

fjerdefebruar

skulle ønske man lærte på skolen å stille kvalitative spørsmål framfor kvantitative, at vi sluttet å måle sykdom i antall dager fravær, måle selvverdi i antall riktige svar på historieprøven, på hvor langt vi løper på cooperen, skulle ønske vi sluttet å spørre "hva fikk du" og istedet spurte "hva synes du om det? er du fornøyd? var det spennende? var det vanskelig?". skulle ønske vi lærte å spise sakte og virkelig nyte maten i heimkunnskapen, og hvordan vi skal be noen ta oppvasken når det er deres tur uten at det føles ubehagelig for begge, skulle ønske vi lærte å ha det gøy med penslene i kunst og håndtverk, at de som ville sage og lage benker fikk lov til det og at de som ville sy kjoler fikk lov til det og at vi fikk lov til å bli møbelsnekkere og designere for en dag, skulle ønske det bare var de som sier "hvorfor lærer vi dette jeg trenger ikke dette" som måtte høre på hvorfor det var nyttig, og at vi som bare liker å se på tallene utfolde seg fikk lov til det, skulle ønske vi lærte hvordan vi skal komme oss opp igjen etter vi har gått på trynet, men viktigst av alt at selv om det er dumt å glemme å betale kredittkortregninga så går det bra, selv om vi tråkker over på dansegulvet så går det bra, selv om vi knuser skjermen på mobilen og kjøper vin når vi burde kjøpt havregryn så går det bra. skulle ønske vi lærte å la ting gå når vi ikke kan kontrollere dem lengre, skulle ønske vi lærte å ta feedback framfor kritikk, at det er ok å ha ulike meninger, at man kan ha en diskusjon uten å bli sure på hverandre etterpå, skulle ønske vi var litt mer forberedt for verden, ikke på den måten at vi sluttet helt å gjøre feil eller dumme ting, for det er de viktige tinga, men på den måten at vi klarer å la det gå når vi har mista toget, klarer å la det gå når vi har gjort det dårligere enn vi tenkte eller når vi ikke fikk jobben vi søkte på, skulle ønske de forberedte oss på at det ikke kommer til å bli helt som vi har tenkt men at det ikke betyr at vi ikke kan leve drømmen, for det kan vi jo. hva skulle du ønske vi lærte på skolen?

fjortendedesember

jeg er veldig glad i tall, jeg er glad i kompleksiteten man kan få når man setter dem sammen, glad i hvordan de kan være x'er og y'er og hvordan de kan virke helt uforståelige, men så, når man endelig forstår det, får man følelsen av å virkelig ha løst en gåte, eller et mysterium, selv om svaret stod der på bakerste side i boka hele tida. men noen ganger tror jeg vi mennesker lar oss forføre litt for mye av tall, vi vil forenkle oss selv og være som dem, og mange av oss definerer oss selv og andre utifra dem; hvor mye vi tjener, hvor mange vi har lugget med, hvor lenge vi har vært i et forhold, hvor lenge vi har vært single, hvor mange par sko vi eier, hvor mange år med utdannelse vi har, hvor mange prosent riktig vi fikk på prøven, hva slags karakterer vi får, hvor høy iq vi har, hvor mange ferier vi er på, hvor mange venner vi har. men tallene kan ikke romme kompleksiteten i alle disse tingene, de kan ikke romme hvor mye jobben vår gir oss, hvor mye vi føler at vi hjelper andre i den, hvordan vi kommer hjem smilende hver dag fordi den føles riktig, eller hvor sliten den gjør oss, hvordan den drar i nervecellene våre og gjør at det eneste vi vil bruke lønninga på er en bedre sofa så vi kan sovne vekk fra minnet av den det øyeblikket vi kommer hjem. de kan ikke måle hvordan alle de sene kveldene føltes, om det ga oss en følelse av å være levende, elskbare og lidenskapelige, eller en følelse av å være tom og forvirret. de kan ikke måle hvordan det føles å våkne opp ved siden av en vi elsker og være så innmari forelska selv etter to uker, fire måneder, fem år, eller hvor deilig det kan føles å være selvstendig, stå på egne bein, koke sin egen kaffe til frokost og somle i dusjen. tallene er en så liten del av oss, men vi lar dem bety så mye, vi lar dem definere oss. men er tallene sannhet? er de store nok til å romme alt ved oss? forteller iq oss hvem som er mest intelligent, eller forteller de oss at når noen har sovet ca. 2 timer i løpet av natten fordi de passer på en syk kjæreste eller gruer seg til en test eller har drukket altfor mye kaffe, så er de dårligere på å løse en type oppgaver enn gjennomsnittet? når man løser en ligning kan man ikke velge å  utelate de faktorene man synes det er vanskelig å romme, fordi da blir svaret feil. blir ikke svaret feil når vi lar de små tallene romme de store livene våre?

tiendedesember

jeg kjenner så mange fine jenter som gråter. som gråter fordi de ikke har kysset noen, eller fordi de har drukket for mye vin, eller fordi de ikke var best i klassen på den prøven, eller fordi de gjorde noe feil på jobb og sjefen kommenterte det, fordi de ligger med for mange, fordi de ligger med for få, fordi de aldri blir sjekket opp eller fordi de blir sjekket opp for ofte, fordi de ikke klarer å holde kjeft når de "burde", fordi de ikke tør å si meningen sin, fordi de har for store lår eller for små pupper eller omvendt, fordi de har slitte hårtupper, fordi de ikke tror de er bra nok. jenter som sitter oppe hele natta for å øve til den prøven, som holder inne magen mens de har sex, som kysser for å gjøre noen glad og ikke fordi de har lyst, som ikke spiser bursdagskake for det gjør sikkert ikke kate moss, jenter som hele tida må bli bedre.

kan vi ikke la 2013 være året vi lærer å ikke være perfekte? året vi lærer at det er ok å spise sjokolade på søndager (og onsdager og mandager) helt uten dårlig samvittighet, at vi kan ligge med akkurat så mange vi føler er riktig, at vi ikke trenger å bli kysset for å være bra, at vi ikke trenger å se ut som jentene i motebladene, at det er lov til å bruke penger på sko og leve på havregryn noen dager hvis det er det vi vil, at vi er flinke nok til å fortjene like mye ros som alle andre, at vi fortjener å tjene like mye som guttene og få se på tv mens de vasker opp en gang i blant. kan ikke 2013 være året vi sier til noen et så fantastisk den kjolen så ut på deg! uten å følge opp med ødeleggende jeg hadde sett helt grusom ut i den fargen, året vi lærer selvforsvar istedet for selvangrep, året vi skriver kjærlighetsbrev til oss selv (for da gjør det ikke noe å ikke få svar), året vi hører på wear sunscreen og leser blader med bilder av kreative jenter og historier om drømmer og kjærlighet istedetfor blader som forteller hvordan vi kan kjøpe og jobbe oss mot perfeksjon? kan ikke 2013 være året vi tegner hjerter rundt fødselsmerkene våre, vi gir huden fuktighet istedet for kjeft hvis den blir irritert, vi smører oss med bodylotion når vi husker det og ikke bryr oss når vi glemmer det, snur det andre kinnet til hvis noen slenger en slem kommentar og gir dem fingeren og går hvis de ikke gir seg. kan ikke 2013 være året vi tør å rekke opp hånda når vi har noe å si, og leser blogger som youareremarkable og galadarling eller hva som helst annet som hjelper helt til vi kan våkne om morgenen og se oss i speilet og vite at vi er bra nok, akkurat sånn, usminket og med bustete hår, for vi er vakre og sterke og kreative og spennende og intelligente og menneskelige. kan vi ikke prøve på det?