tag:blogger.com,1999:blog-66120562681991305832024-02-07T19:38:47.614+01:00( )jeg liker tanken på at poesi og handlingsreferat kan smelte sammen. marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.comBlogger360125tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-27329014487712267782018-03-16T10:15:00.003+01:002018-03-16T10:15:42.096+01:00VirkelighetsreiseJeg liker å fortape meg selv i ei god bok, en fin film, en tv-serie. Det å bli en annen, eller å se verden gjennom en annens øyne, er en sterk opplevelse. På en grå mandag kan man kjenne på sommerfuglene i magen som kommer av en ny forelskelse, sorgen etter et forferdelig tap, redselen når noe du er verdsetter forsvinner under mystiske omstendigheter, eller vekten av kronen og landet på dine skuldre. Men tidvis begynner det å handle mer om flukten enn om reisen, det begynner å handle om å <em>ikke leve mitt eget liv </em>mer enn det handler om å oppleve noen andres. Vi sover i gjennomsnitt åtte timer og vi bruker i gjennomsnitt to timer foran tv hver dag. Det er 1/8 av dagen. Jeg liker å fortape meg selv en tv-serie, men jeg liker ikke tanken på at jeg skal se tilbake og ha brukt 1/8 av mitt våkne liv på å leve noen andres, på å være et annet sted enn her, på å utsette oppvasken og den boka jeg skal lese og den turen jeg skulle gå og den venninna jeg skulle ringe og den personen jeg skulle være. Så jeg prøver i det små, prøver å komme meg under gjennomsnittet, litt og litt, prøver å være mer her, og å bli den jeg skal være og leve det livet jeg vil ha, <em>nå</em>, og ikke om fem år, ikke om ti år, ikke når det er for seint. Jeg prøver å like å fortape meg selv i meg selv. marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-50386731408429657552018-02-28T10:34:00.001+01:002018-02-28T10:34:41.923+01:00Februar1/6 av 2018 er allerede forbi! Februar har vært bra, prega av store livsvalg og ting som generelt øker stressnivået, men rakk å roe seg mot slutten.<br />
<br />
<ul>
<li>Jeg fikk min første «ordentlige» jobb i februar, som forskningsassistent på et stort og spennende prosjekt </li>
<li>Det kom masse snø og jeg var med og måkte hyttetak i mange timer og fikk testa de nye skiene mine (én gang)</li>
<li>Jeg prøvde hot-yoga for første gang, i både dynamisk og rolig drakt. Det føles surrealistisk og deilig å være i et varmt tropisk rom mens vinterkulde herjer som verst utenfor.</li>
<li>Har begynt på tre bøker i parallell og ikke helt funni roa til å lese, men ha ambisjoner om å bli ei som leser på toget om morgenen</li>
<li>Jeg har ikke skrivi brev til farmor til tross for at et av mine 18 for 2018 er nettopp det å skrive en gang i måneden - kanskje i kveld? </li>
<li>Jeg har løpt langt, spist fastelavensboller, fått det for meg at jeg vil lese masse om mytologi, funni tusen kurs på Edx jeg vil ta, spilt keyboard hver dag, vært på Villa Paradiso og oppdaget et sted som selger is med smak av blodappelsin og rosmarin</li>
</ul>
<div>
Gleder meg til mars, til å feire seks år med A, reise til London for å se fjes jeg har savnet, kjøpe meg strømpebukser uten hull, se Hair!, lese minst 3 bøker, påskeferie og å prøve noen nye oppskrifter. </div>
marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-71423830919344040362018-02-25T11:23:00.001+01:002018-02-25T11:23:09.573+01:00SoloJeg pleide å være god på å være aleine. Da jeg bodde hjemme elska jeg de kveldene hvor ingen andre var i huset, lagde pasta med alt godt jeg kunne tenke meg i en pastasaus (ananas + kanel) og spiste middag på gulvet mens jeg hørte på musikk. Da jeg bodde på internat satt jeg gjerne aleine i stillheten og tegna med gråblyant når romkameraten min var ute på vift. Mitt eget selskap var nok, og det var godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.<br />
<br />
Noe har skjedd. Det skjedde gradvis, sakte og helt umerkelig. I fem år har vi vært fem jenter i kollektiv. Det har ikke alltid vært de samme, men det har alltid vært fem. I begynnelsen lukket jeg døra til rommet mitt, satt klassisk musikk på øret og leste romaner, søkte stillheten og ensomheten. Sakte men sikkert forflytta jeg meg ut til kjøkkenet, til stua, begynte å ha døra åpen sånn at jeg skulle høre det hvis noen kom hjem, begynte å sende meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Plutselig fant jeg ikke tid til det jeg pleide å gjøre aleine, fordi jeg aldri var aleine. Etterhvert ble mønsteret slik at jeg aldri var aleine, med mindre jeg var helt utmatta, og da var jeg aleine men sammen med alle legene på Grey's anatomy eller besøkte et annet kollektiv i New Girl. Nå som jeg bor med én, er jeg plutselig ofte aleine igjen, og jeg er ikke god på det lengre. Sender fremdeles meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Venter på at han skal komme hjem, stå opp, være med meg, prate med meg (men han er fremdeles god på å være aleine, god på å sitte i stillhet og lese ei bok). Plutselig har jeg alltid noe på i bakgrunnen, alltid input, alltid ei lydbok, ei serie, en podcast, en stemme. Jeg vil bli god på å være aleine igjen, så jeg øver. Øver på å sitte stille og lese ei bok, på å tegne, på å ha en time hver dag hvor jeg slår av alt det andre og bare er meg. Noe kommer til å skje. Det kommer til å skje gradvis, sakte og helt umerkelig. Mitt eget selskap blir nok, og det blir godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-36380962711063843972018-01-30T11:16:00.001+01:002018-01-30T11:16:19.234+01:00JanuarSnart er den første måneden av 2018 slutt. Den har vært ganske fin, ikke så prega av den sedvanlige følelsen av at <i>alt må bli mye bedre nå med en gang! </i>men heller mjuk, fylt av små endringer som gjør at jeg føler meg så pepp på resten av året, spent på hvordan det blir.<br />
<br />
<br />
<ul>
<li>Jeg fylte 25 i januar, et sexy år for alle som er gira på hjernen og kognitiv utvikling, for nå er jeg på topp! Til bursdagen fikk jeg nye ski </li>
<li>Jeg var mye på yoga-matta, og prøvde yin yoga for første gang. Det var rart å kjenne ubehaget i alt behaget der, hvordan man ikke er vant til å slå tankene av og være mjuk og avslappa, men heller vil presse, få ting til å gå fort, være tøft, sånn at man kan bli bedre; jeg tror jeg kan ha godt av mer yin i livet. </li>
<li>Et av mine 18 mål for 2018 er å skrive mer. Jeg har allerede skrivi mer både her og i dagboka enn jeg gjorde nesten hele 2017 til sammen, og det føles så bra. </li>
<li>Jeg har utforsker både skjønnlitterære og faglitterære prosjekter</li>
<li>Har lest éi bok, begynt på to andre, men mest av alt nytt abonnementet på Morgenbladet som sambo har spandert </li>
<li>Har vært på <i>pust </i>for første gang og er lykkelig over å ha oppdaget et sted i Oslo som lager dirty chai, har brukt altfor mye penger på croissanter (det virker så overveldende å skulle lage det selv?), stått på skøyter, bakt eltefritt brød, begynt å lese om maskinlæring, løpt runder på Bislett, pottet om planter og endelig laget tofu som ikke fikk gummikonsistens. </li>
</ul>
<div>
Gleder meg til februar, den eneste partallsmåneden som er et primtall, fastelavensboller, skiturer, at det endelig kommer litt mer sollys om morgenen, å høre lydbok på trikken, finne nye skatter på Deichmann, mer skriving og mer smil. </div>
marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-16807182786038407252018-01-22T12:57:00.000+01:002018-01-22T12:57:01.103+01:00Warrior poseDa jeg begynte å gjøre yoga nærmet jeg meg stillingene litt sånn som jeg tilnærmer meg mye her i livet; jeg presset, vridde og dro i meg selv for å komme meg inn i den posisjonen, for å gjøre de vanskelige, imponerende tingene, for å være flink. Da jeg danset lærte jeg meg at noen ganger gjorde de tingene som så best ut på scenen vondt, og at det var ok. Men i det siste har jeg begynt å skjønne noe på yoga-matten, har begynt å ta til meg justeringer fra instruktørene og signaler fra min egen kropp. Det jeg har forstått er at målet ikke handler om å komme inn i en stilling på den måten at <i>Ok nå gjør jeg det, nå er jeg i stillingen, man kunne tatt et bilde nå og bevist at jeg kan dette, </i>men heller å komme dit at stillingen er bekvem, at det er noe man ønsker og har glede av å gjøre. Jeg pleide å grue meg til å gå i bro på slutten, kjenne hvordan det var vanskelig å puste, at ryggen min sklei og armene skalv - før jeg fant ut at jeg kan jo bare la være. At jeg kan jobbe der jeg er, legge sten for sten, og heller glede meg til jeg blir sterk nok til å stå i den broa i 5 - 10 - 20 - 100 pust, til jeg har kommet dit jeg skal. Jeg prøver å ta med meg den tanken inn i resten av livet, noen ganger glemmer jeg det på veien fra yoga-matta til trikken men noen dager tar jeg det med meg helt til puta om kvelden, og de dagene er bra.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-91535592611554520342018-01-17T16:39:00.000+01:002018-01-17T16:39:31.214+01:00Jeg leser meg som ei bokJeg forholder meg ofte til mitt eget liv som ei bok jeg leser, noe jeg ser utenifra. I stedet for å være i øyeblikket tenker jeg på historien sin helhet, på konsepter, på ideen om hva "et godt liv" er. Jeg vil at historien skal være sammenhengende, at karakterutviklingen min skal være vakker, lineær og tilfredstillende for leseren, at jeg ende opp på riktig sted og bare ta små avstikkere fra den rette veien. Men en leser av mine dagbøker ville visst at min karakterutvikling er som bølger som slår mot et fyrtårn, og at det er vanskelig å se hvilken vei som er riktig i livet når man er midt oppi det. Akkurat nå er jeg ved et veiskille, der jeg skal søke meg inn på en ny jobb og starte på en ny vei. Jeg blir paralysert av å ikke vite hvordan dette kommer til å passe inn i min historie, redd for å begynne i feil retning og ende ved et kryss hvor det ikke er noe vei tilbake hit jeg er nå. Jeg vil ikke kalle angsten grunnløs, men kanskje meningsløs, fordi for hvert øyeblikk jeg står stille og leiter etter det riktig valget, det absolutt beste valget, fortsetter jorda å spinne og verden å bevege seg, jeg kan ikke fryse tida og dermed er det å gjøre ingenting også en retning jeg begynner på, også en måte å lukke og åpne dører for meg selv.<br />
<br />
For å være mer i nået og løse opp alle spenningene jeg har i brystet prøver jeg å puste med magen og drikke kakao hver dag det snør.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-37100382725296947662018-01-14T11:46:00.002+01:002018-01-14T11:46:34.831+01:00SamboVi kjøpte et par han og henne kopper fra Rob Ryan, de som sier "<i>All of these words are worth less than the breath used to say them if we cannot be together". </i>De har stått på hver sin hylle, i hvert sitt land eller hver sin by, gjennom alle gangene vi flyttet (8 til sammen) før vi flyttet sammen. I løpet av den tida har jeg blitt fortalt så mye om oss av folk som ikke kjenner oss, om hvordan avstandsforhold ikke fungerer, om hvordan vi ikke kjenner hverandre på samme måte som "andre". Og da vi beviste at det fungerte, da målstreken var i synsvidde, så begynte de andre spørsmålene, ikke de om hvor mye vi gledet oss eller hvor fint det kom til å bli, men om vi ikke var redd, bekymret, usikre, fordi hvordan kunne vi vite med sikkerhet at det var oss, at vi skulle klare å bo sammen. Jeg er vanligvis så dårlig på å stenge ute andre sine ord, andre sine meninger og tanker, vil helst vri meg i en umenneskelig knute for at alle skal synes at jeg er fin, smart og tar de beste valgene. Men i dette tilfellet har jeg alltid visst at de tok feil, og det føles så bra å åpne kjøkkenskapet hver morgen og se koppene våre side om side, lese at alle disse orda er verdt mindre enn pusten det tar å si dem hvis vi ikke kan være sammen, og vite at det er så jævla rett.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-55736856412797070492018-01-03T19:35:00.000+01:002018-01-03T19:35:21.599+01:002018Jeg har kjøpt bok av anti-guruen Susan Knight. Idét jeg betaler lurer jeg på om de som jobber i bokhandelen har en konkurranse på bakrommet, en der de huker av på ei liste i hver sin farge når de selger en selv-hjelpsbok i januar. Det er en så rar og menneskelig ting å gjøre, det å tenke at nå som et nytt tall står til slutt i kalenderen, da kan jeg også bli ny, eller ihvertfall like forskjellig fra mitt gamle jeg som en 8 er fra en 7. Det er flaut, skamfullt på en måte, den evige higenen etter å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg prøver å romantisere det, tenke at det er godt å ville vokse - for som ei god venninne av meg har sagt "Vi kan være klar over at en tanke eller et mønster ikke er bra for oss, men det å kverne på og klandre oss selv for at vi fortsatt har den tanken eller handler i det mønsteret, er heller ikke bra for oss."<br />
<br />
Så i dag har jeg liggi i et badekar fylt med knallblått glitrende romskip vann og lest om hvordan jeg kan "get my shit together", og mens jeg så på fargen spre seg i vannet fant jeg ut at utgangspunktet ikke var så verst.<br />
<br />marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-81738497275338879682017-09-04T12:51:00.003+02:002017-09-04T12:51:48.438+02:00En ny by (en gammel by)Jeg har tilbrakt timer på bussen hit, lært italienske gloser, lest romaner til tross for kvalma, kasta opp i plastposer på vei til fest, båret med meg bursdagsgaver, kakeformer, middagsretter, biblioteksbøker. Jeg har flukta fra virkeligheta i alle byens kinosaler, lent ryggen min mot parkens trær, strøket fingrene langs veggene til de mest fargerike bygårdene. Velger alltid feil vei, tar trikken når jeg burde tatt bussen, kommer fram til stengte butikker og kaféer, forlater konserter midt i siste sang for å rekke siste bussen hjem (den bussen man blir tilbudt peanøtter man virkelig ikke vil spise, blir sjekka opp av fremmede som kaller hjemstedet ditt et høl, sitter arm i arm med tatoverte armer og tjukke jakker, vender fjeset mot ruta og holder blikket fast på den monotone motorveien). Veska er tung med paraply, ullsokker, ei ekstra jakke, et skjerf, kledd for alle Norges vær, for alt som kan skje. Har strødd brødsmuler av minner langs alle gatene, som for å ikke gå meg bort i mylderet av livet. Leser romaner om Oslos gater og får hjemlengsel, er det ikke rart å få hjemlengsel til et sted som aldri har vært hjemme?marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-25166091958836410522017-03-30T17:58:00.003+02:002017-03-30T17:58:36.443+02:00ting du eierdet er lett å føle at framtida di er noen andre sine hender, at alt avhenger av plan a, av de som bestemmer om du kommer fram/opp/inn dit du skal, de som bestemmer hvor mange penger du skal få, om du er den beste kandidaten, om du er nok for dem. men det er ting som ikke tilhører framtida, ting som ikke tilhører en plan a eller b eller c, ting du eier, ting ingen kan ta fra deg som for eksempel:<br />
<br />
snøen som endelig smelter<br />
en løpetur<br />
kroppen din (alt den klarer, alt den gir deg, hvem du deler den med, hvem du viser den til)<br />
det å være glad i noen<br />
svømming i sjøen<br />
poesi<br />
blomsterknopper som kjemper seg fram til vår<br />
sola i ansiktet<br />
alt du kan utenat (rundstykkeoppskrifter, biografien til ei som lager videoer på youtube som du gleder deg til hver torsdag, alle du har klina med, x antall desimaler i pi)<br />
<br />
jeg minner meg selv på det jeg eier for å ikke forsvinne i angsten over alt jeg vil ha som jeg kanskje aldri vil få, det hjelper å kjenne jorda mot fotsålene og tenke at "akkurat dette er mitt for alltid, helt uavhengig av det som skjer" og være lykkelig i et av de altfor mange øyeblikkene vi kunne vært det.<br />
<br />
hva eier du?marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-14950618436036373512016-05-18T20:07:00.001+02:002016-05-18T20:07:27.495+02:00IIdagen alt knuste | holdt du meg så hardt | jeg kunne slippe fotfeste | søke tilflukt i armene dine | trodde det var begynnelsen | på et nytt liv | på et nytt oss | at vi skulle hjelpe hverandre | gjennom det | burde jeg visst at det var | farvelmarihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-2515565417552844962016-05-18T20:05:00.002+02:002016-05-18T20:05:46.052+02:00Idet er det samme hver dag | taster koden | går opp trappa | tenker på alle som mister seg selv i dette bygget | på den glatte huden på hånda di | på rynkene som aldri fikk ta feste | i ansiktet dittmarihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-14703064826519400862016-05-15T00:00:00.000+02:002016-05-15T00:00:23.333+02:00reise i en annenfor å stilne mine egne tanker svømmer jeg i andres historie, forsvinner inn i sidene og ikler meg deres hud, kjenner hvordan pulsen deres øker og senkes, elektrisiteten i kroppen deres, de tunge hjertene og stive leddene; det er en midlertidig flukt. litt etter litt blir de ekte for meg, og jeg kjenner det de opplever som om det skulle vært en nær venn, som om det skulle vært meg, og deres angst iblandes min, og i jakten på søvnen dukker de opp i underbevisstheten, smelter inn i den delen av hjernen min som spinner spinner spinner og aldri stopper, som alltid er på vei mot en katastrofe, og i drømme lever jeg deres dilemmaer, våkner opp svett med et pumpende hjerte, trekker beina opp under meg og setter meg inntil veggen, kjenner på senga under meg og rommet rundt meg, kommer tilbake til virkeligheten - vekk fra deres historie og tilbake til den jeg søkte tilflukt fra i utgangspunktet.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-74656958958540858222016-05-13T23:10:00.003+02:002016-05-13T23:10:49.886+02:00veiendet starta i hodet og har satt seg i hver knokkel i kroppen, det siver inn i blodårene mine og pumpes rundt med hvert hjerteslag, presser seg stadig raskere hardere sterkere fram at noen veikryss kan man aldri snu tilbake til, noen dører forsvinner, blokkeres, forsteines, at veien jeg går på aldri blir den samme. i sidesynet dukker det opp smug, snarveier tilbake til en annen tid eller fram til et annet sted, og bevisstheten trekkes ditover, bare noen få steg, bare noen få minutter - de alternative virkelighetene er belagt med såpeglatt stein, hvis du ikke holder deg godt nok fast i rekkverket glir du nedover, nedover, nedover, så jeg klamrer meg fast her nå, midt mellom to, mens klokka på armen tikker høyere og høyere.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-31507131507247805862015-09-18T08:53:00.002+02:002015-09-18T12:27:21.793+02:00hvordan du ser megi de store nettverkene, de der man deler biter av seg selv, små tekster og bilder, facebook, instagram, snapchat, må jeg alltid minne meg selv på at dette er en én side av et liv. jeg glemmer at bak alle champagne-glassene og de tettsittende kjolene kan det skjule seg usikkerhet, at bak de nydelige bildene fra livet på et nytt sted kan det skjule seg ensomhet, og at det perfekte livet ikke finnes. jeg snakker ofte om hvor usunt det er, at det skaper en illusjon om at folk aldri går på trynet, selv om vi vet innerst inne at det ikke er sant.<br />
<br />
men plutselig slo det meg at det er sånn jeg selv prøver å framstå, ikke nødvendigvis gjennom bilder og emneknagger, men gjennom ord jeg sier. at når du kommer inn på mitt rotete rom vil jeg understreke at det er et <u>engangstilfelle.</u> når du ser meg rulle ut av senga klokka ni (eller ti, elleve) vil jeg fortelle deg at jeg vanligvis står opp før sju. "<i>jeg gjør aldri egentlig dette, men i dag...". </i>unnskyldninger og bortforklaringer, for at du skal forstå at alle disse små feilene, de er ikke meg. men, det er jo meg. ei som prøver sitt beste mesteparten av tida, men noen ganger ender opp med å kaste bort en hel dag, spise frossenpizza, gi faen i den løpeturen og legge seg i senga med netflix, lese tegneserier istedenfor romaner og slumre langt forbi den tida vekkerklokka var satt til. jeg prøver å huske på alle gråsonene, og tenke at det vi deler av oss selv i dette øyeblikket, om det er et bilde eller en tekst over nettet, en samtale, en observasjon, ikke trenger å definere oss - at det bare er én av de mange små tingene som skaper oss.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-89536656803789383742015-09-10T21:54:00.001+02:002015-09-10T21:54:45.697+02:00de ensomme tinga å le av ei bok du leser, kjenne latteren din lage ekko i stillhet. sitte aleine og se opp på nordlys. ha noe å fortelle men ingen å fortelle det til. sette seg på gulvet med et glass vin og ei kladdebok. prøve undertøy i et dunkelt belyst prøverom. øyeblikket et kyss slutter. se seg selv i speilet. høre på en sang på repeat mens alt annet går framover framover framover. se en hel film med headset, bruke lyden som ei dør. se noen andre ha det bra når du har det vondt. å mene noen helt annet. stå opp før alle andre har våkna og kjenne at tregulvet er helt kaldt, helt fritt for fotspor og bevegelse. miste det smykket du fikk av bestevenninna di. når noen kommer borti deg med et uhell og du lagrer det i huda di som et hemmelig kjærtegn, som nærhet. sende masse brev men alltid åpne tom postkasse. tanker du aldri forteller noen, men som ligger i hjerteveggen din og er sanne. stå utenfor å kikke inn. være inne og føle seg utenfor. klemme seg selv. meditere. ligge i senga og se opp i taket. den timen du egentlig ikke skulle sove ekstra, men likevel ble liggende i senga og gled ut og inn av bevissthet. drømmene dine, alle de historiene du forteller deg selv som ingen andre får blitt med i, ingen andre får kjenne på kroppen. legge seg under dyna uten noen ved siden av til å varme de dritkalde tærne på. tomme tekopper du glemte å rydde vekk. de sprukne ballongene dagen etter en bursdagsfest. leppestift-merker på kraven til den beste t-skjorta di. høsten.<br />
<br />
de verste og de beste tinga.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-89586733553513330592015-08-31T20:41:00.001+02:002015-08-31T20:41:52.638+02:00en ny by snarveiene du ikke kan, kriker og kroker der sinte sjeler har skrivi banneord og bedt deg ringe 95603333 for a good time, regnet du burde visst skulle komme (men du flytta hit uten paraply), så mange feil svinger, én butikk med økologisk sjokolade, hverdagsoppdagelser.<br />
<br />
jeg synes å flytte er som en ny musikksjanger; i begynnelsen er det bare støy, vokalen er for lav, det er saksofon og trompet om hverandre, plutselig er det noen som beatbokser, og du klarer ikke trekke lydene fra hverandre, klarer ikke lytte til musikken fordi du blir overveldet. men så litt etter litt, oppdager man de tingene som gjør et sted til sitt eget, man klarer å høre sårheten i vokalen, de bra tekstene, finner de sangene man vil spille på repeat, de folka man kan gå på konsert med.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-54366360238452536342015-05-10T23:35:00.001+02:002015-05-10T23:35:56.990+02:00hvisi fire bokstaver fanges sammenhengen mellom så uendelig mange ting. "du kan bli med, hvis du vil". "hvis du flytter, er vi lengre fra hverandre". "hvis det er det du vil, så er det riktig". i seg selv er det et uskyldig ord, et ord som binder sammen deduksjoner og induksjoner, "hvis x er y, så er y x". men hvis man lar det, kan det bli altoppslukende, og sette i gang en kaskade, en evig spiral av forferdelig ting som kan skje <i>hvis... </i><br />
<i><br /></i>
framtida har den virkninga; den kan skremme oss opp, ut og fram, på vei mot et liv vi ikke kan gå glipp av - eller presse oss ned under dyna, vekk fra de store blinkende bokstavene som minner oss på alt som kan gå galt. så når man ligger der med vekta av verden på skuldra, hjertet i halsen og dyna over hodet, må man hente fram den gamle klisjéen: <i>den som intet våger, intet vinner. </i>marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-90617089813312821182015-02-01T21:48:00.001+01:002015-02-01T21:48:24.671+01:00ole lukkøyeetter nattasanger, klemmer og kyss, pleide jeg å gjemme meg under dyna og fortelle historier til meg selv helt til jeg sovna. i fremmede verdener snakket jeg hemmelige språk, møtte eksotiske dyreraser og venner fra fjerne hjørner i galaksen. jeg hadde trilling-søsken, og vi hang opp ned fra tredoble køyesenger og hvisket hemmeligheter. på kostskoler i storslagen slott rømte vi unna leksene for å klatre i trær og begynne nye eventyr.<br />
<br />
nå, hver kveld før jeg søvner, leser jeg gjennom lista over alt det jeg må gjøre i morgen, denne uka, neste uke og en måned fra nå.<br />
<br />
<span style="background-color: #f2f2f2; color: #333333; font-family: Georgia, serif; font-size: 15px; line-height: 21px;">☐ </span>vaske klær<br />
<span style="background-color: #f2f2f2; color: #333333; font-family: Georgia, serif; font-size: 15px; line-height: 21px;">☐ </span>støvsuge<br />
<span style="background-color: #f2f2f2; color: #333333; font-family: Georgia, serif; font-size: 15px; line-height: 21px;">☐ </span>reevaluere livsprioriteringermarihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-12468275241805928952014-08-11T13:30:00.004+02:002014-08-11T13:31:12.855+02:00øya #1 <span style="letter-spacing: 0px;">jeg tapper øl i serie, stenger aldri krana, bare lar det renne mens jeg flytter nye kopper under, salget tar aldri slutt, de kommer på rekke og rad, én øl! to øl! fjorten øl! én øl! og vi lytter og serverer, og innimellom kommer jentene mine, de med blå bånd på armen, vi smiler kjapt og roper navn, men jeg stenger aldri krana, danser til outcast, the national, conor oberst bak bardisken, vi snakker om hvor kjipe pepsi-flaskene er å åpne og at ringnes lite skummer mye, rart å komme inn i en sånn rytme med helt fremmede, hvor vi danser og ler av dårlig rap, spiser den gratis varmmaten rundt store bord mens vi vifter bort veps, løper vekk kvart på ni for å få tak i en siste brødskive med peanøttsmør og syltetøy før det stenger, vi kommer aldri til sees igjen, helt sikkert, men i dag er vi venner, i dag er vi bra venner.</span>marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-25876203085999210662014-06-12T13:08:00.001+02:002014-06-12T13:08:15.120+02:00tolvtejuniværet reflekterer stedet vi befinner oss: midt i mellom en avslutning og en begynnelse, ikke helt ferdig, ikke helt i gang. det lurer oss inn i sommerkjoler, lar oss slippe bleike legger ut i lyset og lengter etter fregner på nesa, vi legger oss ved elva og drikker cider, legger ut på lange turer med piknikkurv, før regnet kommer, det kommer alltid, lar håret klistre seg flatt og vått til kinna, hvite bluser bli gjennomsiktig og syltetøyet blir vannet ut. verden klarer ikke bestemme seg helt for å slippe sommeren til, og ei heller klarer vi: slipper hverdagslivet litt og litt ved å takle et problem av gangen; hvem skal få det grønne soverommet i det nye huset, hvem skal betale regningene, hvor skal vi bestille pappesker fra. etterhvert er det ikke noe valg igjen, det er bare å ta på de falleferdige basketskoa og danse kvelden vekk, vi er fri nå.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-27390384148787710362014-04-24T19:58:00.002+02:002014-04-25T15:47:57.162+02:00tunge hjerter og varme drømmernår sola kommer med april, sommerblomstene sniker seg fram og det er akkurat varmt nok til å gå med armene bare og få fregner på skuldrene, er det lett å føle seg fanget i våren: i denne perioden der kroppen begynner å boltre og lengte etter frihet, etter eventyr, sene kvelder, lange svømmeturer og klinesessions, samtidig som friheten for mange holdes en armlengde mens den venter på at eksamner skal overstås, at prosjekter skal ferdigstilles, at mer arbeid skal legges inn før vi kan forsvinne i sommervarmens tankeløshet for noen uker. <br />
<br />
i disse ukene savner jeg den lykken som kommer plutselig; den som pulserer i hjertet når du har en god løpetur, når du kliner med fine gutter og jenter eller når noen sier noe bra. heldigvis er det mye man kan finne lykke og glede i hvis man husker å se etter, for eksempel<br />
<br />
nyvasket sengetøy som fremdeles er varmt når du setter deg på senga etter å ha redd opp<br />
<br />
helt perfekt tomatsuppe<br />
<br />
å finne bra presanger til noen sånn helt tilfeldig<br />
<br />
nye utgaver av inspirerende magasiner<br />
<br />
blomstrende kirsebærtrær<br />
<br />
å krysse av en ting på lista<br />
<br />
de små minuttene der du kan sitte helt stille<br />
<br />
lange dusjer<br />
<br />
lukten av blomster på håndleddene<br />
<br />
viten om at om fem eksamner og to måneder lokker nye eventyr langt bortemarihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-24125123266960406502014-03-18T17:18:00.002+01:002014-03-18T17:18:50.115+01:00en ny rutinevi lever i et nytt type mønster, beveger oss sømløst rundt hverandre i en sverm av raske tanker, får akkurat plass på biblioteket på de to eneste ledige setene, plugger i ladere, åpner opp skjermer, taster inn ord vi ikke alltid forstår og prøver å se hva tallene kan fortelle oss om virkeligheten, vi sier<br />
<br />
"jeg orker ikke mer"<br />
"jeg forstår ikke"<br />
"jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette, jeg har ikke noe å gi"<br />
<br />
livet hakker som en remix av forskjellige sjangere, mandagen våkner vi hjelpesløse, ser uka velte seg mot oss, så full, så lang, tirsdagen pumper vi opp volumet, setter på en sang med rask beat, tenker at vi skal komme oss gjennom dette, at vi skal forstå, at vi skal få til, på onsdagen fyller vi hjertet med danserytmer, bytter ut kaffekoppene med vinglass, er så slitne av å bry oss, lar kroppen gjøre tenkingen og forsvinner i rytmen på svette dansegulv, torsdag vasker vi kvelden før vekk med store glass vann, tar tusen turer til vanndispenseren og toalettet på biblioteket, scanner kortene inn, scanner kortene ut, drikker kaffe på de varme steinene, kjenner på hvordan stresset pulserer i bygningen, fredag lengter vi etter helg, men vi har mistet den vanlige rytmen, vi er ute av takt, sitter i kontorstolene til sent, vandrer hjem når sola begynner å dale nedover, koker suppe i store kjeler og spiser dem på gulvet, lørdag ligger vi på teppet, vi sier<br />
<br />
"jeg har gitt opp"<br />
"jeg klarer ikke mer, jeg rømmer"<br />
<br />
søndagen vasker vi gulvene, støvsuger teppet, tørker støv, spiser salat til middag, sitter i sola på gresset rett utenfor, legger merke til at påskeliljene har begynt å blomstre, legger merke til at det treet vi går forbi på vei til forelesninger lukter søtt, sovner til nils frahm, krysser av alt vi har gjort og streker under alt vi må gjøre. vi studerer ikke de samme tingene, noen av oss leverer essays to dager før de skal inn og andre skriver konklusjonen fem minutter før de skal inn, men vi drikker alle sammen for mye te, veit at et stykke sjokoladekake kan redde en dag, takker ikke nei til en distraherende kaffepause, og innerst inne, selv om vi sier<br />
<br />
"det går ikke"<br />
<br />
så veit vi at vi klarer dette også, at vi overrasker oss selv, og kanskje det er nettopp det vi lærer; at vi får til mer enn vi tror.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-42395054994071222132014-01-28T19:11:00.001+01:002014-01-28T19:11:14.509+01:00no stop signs<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://www.flickr.com/photos/perhalukroma/6517260419/sizes/m/"><img border="0" src="http://farm8.staticflickr.com/7169/6517260419_d8fc500ea1.jpg" /></a></div>
<br />
vi kjører langs en vei helt uten gatelykter, veiskilt, trafikklys, fotgjengeroverganger, vi stopper ikke for å spise lunsj på parkbenkene langs veien, vi stopper ikke for å trekke frisk luft eller for å få inn en bedre radiostasjon, vi fortsetter framover og prøver å finne ut hvor fort det er trygt å gå, om vi bare kan komme fra litt fortere, litt fortere, for det er da alt blir bra, når vi er framme, når vi har nådd <i>destinasjonen, </i>vi bryr oss ikke om at hjertet er trøtt og at øyelokkene glipper igjen, har ikke tid til å sove, har ikke tid til å stoppe for å plukke epler eller til å ta foten av gassen for å nyte utsikten, hele tiden presser vi oss framover, øker farten, minsker tiden, får hjerteslagene til å hoppe framover, kutter svinger, synet blir skurrete og vi glemmer alt det som kan skje, de bra menneskene som kunne krysset veien vår og de eventyrene vi kunne hatt helt andre steder, fortsetter å presse på og skjønner ikke at det er for seint før vi er helt tomme for bensin, ikke klarer å komme oss framover, må ut og leite etter en måte og hente energien tilbake på, vi skjønner ikke at det er for seint før vi er utslitt, tomme, før vi har presset på så langt at vi er lengre unna der vi ønsket å være enn noen gang før. vi skjønner ikke at det er for seint før vi kræsjer.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6612056268199130583.post-5685112066107336342014-01-14T10:04:00.000+01:002014-01-14T10:04:01.672+01:00en gul koffert<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://www.flickr.com/photos/61022491@N08/9670018996/sizes/m/"><img border="0" src="http://farm8.staticflickr.com/7396/9670018996_2413095b4a.jpg" /></a></div>
<br />
klær foldes til nette firkanter, smykker trykkes på plass i små smykkeskrin, sminkebørstene vaskes og legges i esker, poser med te, krydder og sjokolade pakkes inn i sokker og votter så de ikke skal knuse, det snør ute og det føles ut som om hele livet pakkes inn i en gul koffert, og som om hjertet fylles litt mer med hjemlengsel for hvert plagg som pakkes ned. hjemlengsel før jeg har reist, hjemlengsel før jeg har landet. det er alltid en egen følelse av savn når man er såvidt på vei ut døra, før man har laget fotspor i snøen og krysset landegrenser, en følelse av savn når togdørene lukker seg seg og man ikke kommer seg av igjen, når flyet letter, når flyet lander, når man plukkes opp og kjøres hjem et annet sted. men - når kofferten plasseres på gulvet igjen, kjolene kan henges på fløyelshengere og buksene kan foldes i for trange skuffer, pakkes hjemlengselen ut og vekk, og jeg innser at selv om jeg akkurat dro hjemmefra, er jeg likevel hjemme igjen.marihttp://www.blogger.com/profile/14530058079244720480noreply@blogger.com2