øya #1

jeg tapper øl i serie, stenger aldri krana, bare lar det renne mens jeg flytter nye kopper under, salget tar aldri slutt, de kommer på rekke og rad, én øl! to øl! fjorten øl! én øl! og vi lytter og serverer, og innimellom kommer jentene mine, de med blå bånd på armen, vi smiler kjapt og roper navn, men jeg stenger aldri krana, danser til outcast, the national, conor oberst bak bardisken, vi snakker om hvor kjipe pepsi-flaskene er å åpne og at ringnes lite skummer mye, rart å komme inn i en sånn rytme med helt fremmede, hvor vi danser og ler av dårlig rap, spiser den gratis varmmaten rundt store bord mens vi vifter bort veps, løper vekk kvart på ni for å få tak i en siste brødskive med peanøttsmør og syltetøy før det stenger, vi kommer aldri til sees igjen, helt sikkert, men i dag er vi venner, i dag er vi bra venner.

åttendemars

jeg har alltid likt å ha guttevenner, fordi de ofte virker mer rett fram, mindre drama og mer ærlighet, men det er noe eget med nærheten mellom jenter, noe eget med det som skjer når man kler av seg fasader og begynner å komme litt under overflaten, forstår at noen kan være helt annerledes enn de fremstår. jeg bor med fire andre jenter nå, vi har vært vårt rom, to dusjer og et kjøkken, kom hit i oktober og visste ikke hverandres navn. nå kan jeg alle navn, mellomnavn og etternavn (og det er mange av dem, trippel og kvadruppelnavn), navn på ekskjærester og gutter man har kysset i fylla og gutter man har kysset edru og hva man ønsker seg i en selskapskjole og i en kjæreste, nå har vi kinobilletter fra filmer vi har sett sammen, bytter på å betale cocktails og deler vinen i flere glass, smaker på hverandres mat og låner hverandres leppestift. klemmer hverandre når essays ikke blir som de skulle, når ekskjærester går forbi oss uten å smile, når kjærester glemmer å ringe, når andre jenter spenner bein, når noen gråter på dansegulvet, når noen vil gå hjem tidlig, når noen vil bli ute lengre. kjefter på hverandre når noen vil drikke vodka mens andre vil lese til eksamen, hvis noen har brukt opp sukkeret uten å kjøpe nytt, glemt å ta oppvasken. løper på butikken hvis noen trenger sjokolade, hvis melka har blitt sur eller vi er tomme for pulverkaffe. prøver så godt vi kan å forstå hverandre, være glad for at noen av oss har samme skostørrelse og kler samme farge på øyenskygge, være glad for hvor innmari forskjellige her og sette pris på at vi har noen å lene oss på. for når vi jobber sammen, når vi støtter hverandre og utfordrer hverandre og tar av oss hælene, setter oss ned på gulvet i gangen og forteller historier, da er vi veldig bra. god kvinnedag jenter. 

andredesember

det er så rart hvordan vennskap former seg, hvordan vi knytter oss sammen med andre mennesker, først med små tynne tråder, som vi surrer mange ganger rundt lillefingeren deres med småprat og tull, også trekker vi oss litt nærmere, legger en løkke med en litt tjukkere snor for vi viser litt av oss selv, favorittboka eller favorittfilmen, og trådene blir tjukkere, skolisser, silkebånd, fortøyningstau, idet vi gir mer og mer og plutselig virker det så rart at vi noensinne har vært fra hverandre, på hvert vårt sted, uten noen tråder som holdt oss sammen. det er rart å se hvor flinke vi er til å knyte oss sammen med mennesker når vi kommer et nytt sted, hvor vi ikke kjenner noen, og hvordan man kan finne like rom i hjertene på mennesker som virker så forskjellige fra oss, at de har levd historier vi bare har lest om i bøker, at dine tanker kan hjelpe dem opp fra noe som gjør dem trist, at de kan lære deg om språk du har drømt om, at man kan dele historier og finne ut at man alle har gjort ting man trodde man var alene om, og at ingen har gjort det man trodde man var sammen om, at man lærer seg hvordan noen liker teen sin, hvor mye sukker og hvor mye melk, at man lærer seg hva slags brus de vil ha på fredager og favorittsjokoladen, uansett om de ikke er sånn som man forventet, uansett om det ikke blir sånn man så det for seg. det er rart å tenke på at vi alle har vært fremmede en gang, og likevel er vi så dårlige til å smile til fremmede, til å si hei til bussjåføren eller "fin kåpe" til hun med den oransje kåpa på bussen. vi må jo begynne et sted - hvorfor er vi så flinke når vi må, og så redde når vi har alle vennene våre å falle tilbake på?