mens vi venter

det er lett å dele livet opp i ventedager og dager man venter på, å lage små tall i hjørnet på dagboka eller krysse av i kalenderen, telle ned til neste bursdag/neste gang man får kline/neste reise/neste høytid/neste eventyr. jeg har alltid en klokke som teller nedover til noe fint tilgjengelig, som for å minne meg selv på at snart kommer en mandag som ikke er blå i det hele tatt, eller en natt man ikke trenger å gå hjem, men samtidig forsøker jeg mer og mer å slette ventedagene fra kalenderen min. for hva hvis vi mens vi venter, bare er? og fyller ventedagene med små høytider i seg selv, et sjokoladerituale hver kveld og et terituale hver morgen, en film man har ventet på som man kan gi seg selv i gave, utkledningsfest hjemme aleine eller 1/5/100 andre, fine servietter til hverdagsmiddager, leser vakre ord mellom bokpermer før man sovner på puta og møter dagen med trøtte eller våkne smil?

noen dager vil alltid lyse litt mer opp enn andre i kalenderen, de som er fylt med julepresanger, familiebesøk, flyturer, kyss, mennesker man er glad i eller overraskelser man har ventet på, men alt det andre magiske som man glemmer å vente på, de helt enkle, hverdagslige og potensielt vakre tingene trenger også å løftes opp og fram - og om vi gjør vil hver dag være verdt å vente på.

2014

det er noe i oss mennesker som faller hodestups for det plutselige, voldsomme og drastiske, som spesielt bobler i blodet vårt i januar. nå skal julekakene vi brukte timesvis på å bake bare noen få uker tidligere, ut av huset så fort som mulig så det nye livet får plass. håret skal klippes, klesskapet skal oppdateres, treningsopplegget skal femdobles og vi skal lære minst tre nye språk og reise til to kontinenter i løpet av de nesten 365 dagene. jeg setter pris på mål, ambisjoner, drømmer og framtidsplaner i så stor grad at det gir meg stor glede å skrive små lister med nyttårsforsetter, ønsker for det nye året og å starte nye sparekontoer til drømmeprosjekter - men jeg tror det er viktig å holde fast ved seg selv i drømmene sine, ikke glemme hvem man er og hvilken person man vil være.

hvis du aldri har satt fot i et treningsstudio, er det nok ikke fordi du glemte å ha det som nyttårsforsett i 2010, 2011, 2012 og 2013, men kanskje heller fordi du ikke har funnet glede ved det eller har gode assosiasjoner ved det. på samme måte er det sikkert en grunn til at du ikke ennå har lært spansk, eller gått på kino like mange ganger som du håpet. vanskeligere, men også bedre enn å skrive en liste med store, konkrete og ambisiøse mål er kanskje å velge én eller to ting som du tror vil gjøre en stor forskjell for deg, og tenke på hvorfor det ikke har vært nok plass i livet ditt til det tidligere, og hvordan du skal gjøre rom til det. hvis solhilsner og svømmehaller ligger og venter på deg med skjult livsglede, er det ingen grunn til at du skal slite ut et par joggesko med tungt hjerte - og omvendt.

lykke til i det nye året, med alle drømmer og håp! jeg ønsker dere mange spennende reiser, sunne smoothies og sjokoladerike desserter, frokoster på senga og fjellturer, klining på dansegulv og klining i sofakroken, sprudlende vin med både nye og gamle venner. håper at midt i alt det som skal bli nytt og annerledes, at dere husker å sette pris på ikke bare den dere vil bli, men også den dere har vært og ikke minst - den dere er.

fjerdenovember

mellom forelesninger sitter vi med kaffekoppene ved siden av oss, øreproppene for nærme trommehinnene, volumet så høyt at smarttelefonene våre lyser i advarsel, vi er generasjonen som ikke bryr oss, som står i kø for å levere essayene våre 4 minutter før siste frist og ikke går med skjerf selv om vi burde. og jeg vil skrive noe om hvordan vi tar medisiner uten å spørre oss selv hvorfor vi trenger dem, hvorfor vi har vondt i hodet/magen/skuldrene, hvorfor vi glemmer å sjekke om plata er varm før vi tørker av den og hvorfor vi glemmer at disse skoene skaper gnagsår akkurat den dagen vi skal gå lengst og løpe raskest mellom avtaler. jeg vil skrive noe om studiene jeg leser om, om hvordan vi skal kunne forstå menneskeheten når de som kartlegger den glemmer de åpenbare tingene, som at vi liker å kysse mennesker med forskjellig utseende og at noen liker salt mens andre liker søtt. dagene flyr forbi som i et slags vakuum av arbeidsoppgaver, men jeg lager ankre jeg holder meg fast i, 5 solhilsener om morgenen, 10 minutter med meditasjon, en ny roman på nattbordet, peppermyntete, kompliserte middagsoppskrifter, nye sanger på spillelistene, pauser dedikert til klemming eller klining, og det evige søket etter å finne det jeg vil gjøre i det jeg må gjøre. hva gjør dere?

tjuesjuendeoktober

jeg begynte på universitet så snart jeg kunne, fordi det var så mye jeg ville lære, fordi versjonen av meg selv da jeg var 11 år satt på internett og leste om alle de forskjellige kursene man kunne ta og alle de fantastiske universitetene man kunne gå på, jeg drømte meg vekk til gamle bygninger og fremmede språk, og tok sjansen og flyttet over dammen til en liten engelsk by med gamle slott og katedraler som for å holde et løfte til både fortida og framtida om å la hjerte og hjernen vokse seg større, med åpne dører og rom fylt med skatter. nå drømmer jeg innimellom om å ta et friår, fordi det er så mye jeg vil lære. jeg vil lære hvordan det er å være kvinne i en helt annen kultur i min egen, jeg vil lære om skjønnhet fra alle verdens kanter, for å se hvordan det vi bestemmer oss for å dyrke er så selektivt, så tilfeldig, jeg vil drikke lokalbrygget øl vin brennevin saft eller juice og spise nasjonalretter, besøke templer som tilhører religioner jeg ikke har hørt om, lære navn på planet jeg ikke visste fantes og lære uttrykk som ikke kan oversettes til andre språk, jeg vil lære verden å kjenne, ikke bare gjennom bøker, forskningsartikler og teorier, men gjennom mennesker som har følt på, sett på, smakt på, luktet på og hørt på alt det man kan kjenne fra alle verdens kanter. hva ville du gjort, hvis du hadde et år, eller en måned, til å dra på eventyr?

tjueførstejuli

i kjelleren ligger den eldste dagboka mi, fylt av et stressa pikehjerte og rotete håndskrift. det jeg bekymra meg for da er de samme små tingene som fremdeles stjeler sekunder av gleden min hver dag, å være bra nok, flink nok, effektiv nok. jeg var et bekymra barn. nå er jeg heldigvis en litt mer ubekymra voksen, litt gladere, litt sterkere, for dette har jeg lært: slitte hårtupper betyr ikke noe, slitt neglelakk betyr ikke noe, karakter a, b eller c trenger ikke bety noe, om du er over eller underpynta til festen betyr ikke noe, om du sier jeg liker deg og ikke får høre det tilbake betyr ikke noe, om du tryner på dansegulvet betyr ikke noe - det som betyr noe er å ta telefonen når venninner ringer med kjærlighetssorg, å ha nok penger på konto til eller fine venner som kan spandere bringebæris når sommernorge overrasker, å tørre og stupe fra flytebrygga, å si nei når du mener nei og ja når du mener ja!, kysse tilbake selv om du er redd, se seg i speilet usminka og med bustete hår og si hey hottie, å finne noen og sovne inntil, å lære seg og sove aleine, musikk, men viktigst av alt det å kunne si fuck it, gi slipp selv om ikke alt er i orden i dag heller, ta på seg badedrakt og starte en vannkrig eller krølle seg inntil en varm kropp og kline - for de gode dagene blir liggende i hjertet og sole seg, mens bekymringene som stjeler så mye tid, blir ofte helt glemt etterhvert.

åttendejuli

han sitter helt tett inntil meg, tett på den måten at hvis jeg løfter på armen for å ta leppestiften min ut av veska så vil huden min møte huden hans, kroppstemperaturen hans vil smelte sammen med min og en av oss vil bli litt kaldere, den andre litt varmere, som om vi jevner hverandre ut. dersom jeg sovner vil hodet mitt gli ned på skulderen hans, sånn som man ser kjærestepar og bestevenninner sovne inntil hverandre på flyturer hjem fra syden eller på bergensbanen etter en helg i en hybel et sted, med vinflasker og stearinlys og drømmeaktige kyss. han leser ei bok jeg har lest før, guden for små ting, hele boka er skrevet på tre språk, ett i et fremmed alfabet, og jeg vil spørre ham hvilket av dem han leser, hva han synes om den, hva han tror på, hvem han er. han har et id-kort rundt halsen som viser at han jobber i regnskogfondet, for en fin ting å jobbe for, for alle trærne jeg aldri har sett og plantene vi ikke må miste, for alt det som er igjen å oppdage i verden og som vi kan ta vare på som skatter hvis vi er litt flinkere, litt bedre. jeg kom på i asker, han kom på i sandvika, og gjennom lysaker og skøyen fylles hodet mitt med spørsmål om ham, jeg skal av på oslo s, han reiser seg, lar meg gå forbi, flytter seg til et sete lengre fram i toget, jeg går av på stasjonen og opp ved siden av rullebåndet, ned mot t-banen til tøien, mot piknik i botanisk hage og morsomme historier delt mellom morsomme jenter, jeg får aldri vite hvor han skal og han får aldri vite hvor jeg skal, i løpet av sekunder gikk han fra å være så nær som jeg bare slipper de nærmeste, til å være borte, enda et av de menneskene man ser på gata og ikke smiler til, ikke tenker over, som spøkelser som svever i et annet liv enn deg, som kanskje venter på at noen skal strekke ut en hånd og knytte verden litt nærmere sammen.

attendejuni

foreldrene mine flyttet rett etter jeg dro til england for å studere, og hele barndommen min ble lagt ned i esker i kjelleren i det nye huset. hver gang jeg er hjemme på ferie løfter jeg en boks opp på mitt nye rom, og løfter ut innholdet, plasserer det i hyller, i bokser som skal tilbake i kjelleren, eller i en søppelpose. det er noe melankolsk og fint, det å møte seg selv sånn man var i fortida, og se på sporene man har lagt igjen av det som var viktig for én - en tolvårig mari som pakker ned turnknapper, rideknapper og sykkelknapper i et glass, en fjortenårig mari som etterlater seg dagbøker fulle av algebra og kaloritabeller, en sekstenårig mari som skriver dagbøkene sine på fransk og kjøper brukte diktbøker og pakker ned korken på sin første bringebærøl og minner om mørke kvelder med lette sinn og lette kyss, en attenårig mari som klipper av seg armbåndene til øyafestivalen der hun møtte han fine med mørke krøller som plutselig noen måneder senere ble han fine som spanderte kaffe og så han fine som er min. noen ting er pakket ned som jeg trodde skulle være viktig og som ender opp med å bli uviktige, andre ting er tankeløst presset ned i en boks med avisutklipp men viser seg å bli viktig for å minne seg selv på alt det man syntes og fremdeles synes er viktig, og på hvem man vil være når en langstrakt, åpen og fri sommer spre seg utover.

sjettejuni

om late sommerdager: 

stå opp klokka sju og gjøre yoga, stå opp klokka ti og se på criminal minds med en kopp te i senga, drikke kaffe i sola og få solbrente skuldre, kjøpe solkrem, en krympende haug med bøker som skal leses på nattbordet, danse til klubben stenger, kjøpe jordbær for en gullmynt og spise dem på en benk, ligge langs elva og se på kjæresteparene som kysser og få savn i magen og glede i magen fordi om 14 dager er man en av dem igjen, sende postkort, flette fiskefletter, glitter på øyelokkene, rom og eplejuice, bare føtter, slå hjul selv om man har skjørt og håpe at ingen så trusene, løpe nedover gata bare fordi man kan, søke på 'dreams to live during summer' og 'costume parties' og legge drømmende planer, skrive notater til seg selv i framtida sånn at tanker om neste termin, neste høst, neste gang kan gjemmes vekk mellom sidene i dagsplanleggeren og settes helt på vent, arcade fire på øret, trøtte øyne og glade hjerter.

fjerdeapril

jeg trives bedre på en restaurant der jeg bare har lyst på én dessert på menyen, enn i en buffet med alle mine favorittdesserter. i den første er jeg garantert å være fornøyd med valget mitt, mens i den andre er det lettere at jeg ender opp med å angre på at jeg ikke valgte noe annet, eventuelt spise 10 desserter og bli kvalm. noen ganger blir jeg overveldet av muligheter, dager som er tomme og kan fylles med hva som helst paralyserer meg og gjør det vanskelig å gjøre noe som helst, fordi hver gang jeg tenker at "jeg kan jo spille piano" så kommer tanken om "eller jeg kan tegne" og sirkelen fortsetter slik at det blir vanskeligere å velge en ting. i dag har vi så mange muligheter, vi kan besøke omtrent alle land i verden hvis vi har penger til flybiletter, vi kan studere alt fra nanoteknologi til arkeologi, vi kan velge mellom stadig flere aktiviteter, ikeamøbler og skomodeller, og i alt dette tror jeg vi innimellom glemmer å tenke på alt vi får oppleve og istedet henger oss opp i det vi kan gå glipp av. i dag lå jeg i sofaen overveldet av alt jeg kunne finne på, og ble liggende til en følelse av rastløshet og frustrasjon boblet under huden og gjorde meg varm og tung i hodet. så jeg snørte på meg joggeskoene, gikk ned til vannet, satt meg på en stein og kastet fiskesprett akkurat som amélie i le fabuleux destin d'amélie poulain, og da jeg kom hjem satt jeg igjen med følelsen av at, det er ikke så viktig hvilke av de hundre tingene jeg har lyst til jeg gjør, det viktige er å starte med en av dem, og så fortsette. det skal jeg prøve å huske.

førsteapril

den første dagen i en helt ny måned, den siste dagen i påsken og en dag for hjemreiser, hjem fra hytter og fjell, hjem til hverdagen og hverdagsrutiner for mange. det er en dag som er som et siste åndedrag før alt begynner å øke tempoet igjen, og den ligger der og minner oss på hvor viktig det er å ta pause noen ganger. påskeferien er en ferie som, i hvertfall for meg, er preget av at ting går saktere enn vanlig. tid til å sitte på terrassen og lese ei hel bok, borte fra internett og med utladet mobil, tid til å ta et glass vin i solnedgangen, til monopol i to timer og settlers i tre, til klemmer fra alle og enhver, middager det tar timesvis å forberede, masse kyssing, små dikt som skrives ned i kriker og kroker og lange samtaler, gåturer i sola og yatzi i regnet, og det er en ferie som lader meg opp og sender meg hjem med et kriblende overskudd, en følelse av at jeg er klar for tempo og for raske svinger, klar for å kaste meg ut i det igjen, og dét er så deilig. kanskje vi alle burde innføre en påskedag en gang i måneden, en dag der vi kobler fra internettet og leser ei bok i senga, går en lang tur med en venn, lager en omfattende middag til gode venner og bytter ut energidrikkene med rødvin? kanskje vi trenger en dag med en tid som nærmest står stille en gang i blant, for å klare å håndtere det stadig økende tempoet i hverdagen, og kanskje det er vi selv som må være ansvarlige for å stjele til oss den dagen, den tida, ta kontroll over hvordan vi vil ha det og si at "hysj, hysj til mas og ting som må gjøres, hysj til musikk med kjemperaske trommer, hysj til oppvaskmaskiner og pulverkaffe, i dag har jeg tid til alt som tar langt tid".

tjuesjuendefebruar

noen ganger, når ting ikke blir helt slik som en hadde håpet, er det lett å skylde på omgivelsene. det er lett å si at man ikke fikk gått tur fordi det regnet, eller at man ikke kan gå på kino fordi det blir så lett utsolgt, drømme seg bort i bøker og historier skrevet av andre og tenkt at hadde bare jeg fått den muligheten. noen ganger har tilfeldigheter, flaks eller timing mye og si, og ofte er det noen som har et bedre utgangspunkt enn deg selv, men er det en unnskyldning? venninna di med foreldre som snakker flytende italiensk vil kanskje ha en fordel hvis dere skal lære språket, men betyr det at du ikke kan gjøre det? er det dine foreldres manglende språkkunnskaper som gjør at du ikke får lært deg språket, eller er det deg, dine tankemønstre og overbevisninger som hindrer deg i å gjøre ting? jeg har en tendens til å tenke at, hvis jeg bare hadde bodd i en større by så kunne jeg gått på flere konserter, eller hvis jeg bare hadde hatt keyboardet mitt her så ville jeg lært flere sanger, eller hvis jeg hadde mer tid så ville jeg sydd mine egne klær og tegnet fugler mye finere. men sannheten er at selv hvis jeg bodde i verdens største by med et stort piano og et lager av silkestoff og tegnebøker, så ville ikke noen av disse tingene gått i oppfyllelse med mindre jeg faktisk la en innsats ned i det. så jeg prøver å dytte vekk tankene når jeg tenker at, hvis bare.., og heller tenke på hvordan jeg kan få det til, her og nå, med det utgangspunktet jeg har og de ressursene jeg har. for uavhengig av utgangspunktet ditt, hvis du vil bli forfatter kan du skrive ei bok, hvis du vil bli bedre på piano så må du øve, og hvis du vil lære italiensk så må du jobbe med det - noen av oss er velsignet med en onkel i et forlag, ei bestemor som spiller chopin som en drøm eller en tante som har sin egen pizzarestaurant i roma, men vi har alle til felles at for å komme dit vi ønsker, må vi bevege oss. helst i dag, selv om det er lettere å tenke at det er lettere å gjøre det en annen dag, en annen tid, et annet sted. noen ganger blir vi overfalt av eventyr, men sannsynligheten er større hvis man prøver å legge unnskyldningene til side, og endelig begynner med det man har ventet med. helst i dag.

åttendefebruar

jeg går hjem fra forelesning og sola har gått ned, ser opp på himmelen, det er ingen stjerner, ikke en eneste stjerne, ingen måne, bare et svart teppe som ligger over meg, tjukke svarte skyer som dekker for lyset og svøper oss inn i natten altfor tidlig, jeg lurer på om det er stjerner hos deg, om du kanskje ser på dem ut vinduet, kanskje du leser ei bok og gløtter opp mot stjernene innimellom, eller spiller en fin sang på keyboard, eller ser på mtv, med gardinene trukket til siden og stjernelys trengende inn i rommet ditt, eller om det er like mørkt hos deg, om du har trukket gardinene sammen for å stenge ute mørket og slått på alt lys. lurer på hva hele verden gjør i dette øyeblikket, hvor mange det er som sover og drømmer om sitt første kyss eller har mareritt om å falle ned fra et høyt stup, hvor mange som sitter på sitt første stevnemøte og forgjeves prøver å finne en behagelig og flatterende posisjon på barkrakken, hvor mange som kysser, elsker, ler, danser, skriker, tegner, skaper, leser, snakker, forteller, lytter, klemmer, puster i dette øyeblikket, og om de er lykkelige.

andrejanuar

er vi for redde for å gjøre feil i en verden full av valg? vi forklarer oss selv, vi forklarer oss selv mens vi sitter på i bil, når vi møter noen på bar, når vi ligger på kjøkkengulvet etter noen glass vin, når vi sitter i sofaen, når vi ser på film, på vei til kino - vi diskuterer valgene våre og prøver å forklare hvorfor de er riktige, kanskje for andre, men kanskje mest for oss selv. for vil ikke alle velge riktig? enten riktig betyr å gjøre så mye feil som mulig for å ha et liv fullt til randen av fantastiske, flaue, interessante og rare historier, eller riktig er å bare gjøre alt på den enkleste måten. kanskje vi skal prøve å ha litt mindre rett prøve å si at jeg har ikke noe mer peiling enn alle andre egentlig, jeg bare gjør det som føles riktig for meg, det jeg tror blir bra? for noen velger å ikke gå på skole og istedet lage kunst som kommer til å henge i museum verden over, noen velger å lære det på skole, noen velger å gå på universitet og lære andre ting, noen velger å gå ut i en jobb som er utfordrende og vanskelig og krever hjernen din minst 10 timer om dagen, andre velger å jobbe på kiwi, noen velger å gifte seg, noen velger å bare være sammen, noen velger å være aleine, noen velger å se på tv, noen velger å få barn; sy pirat og løvekostymer og bake pai og sovne til varme godnattkyss og klemmer hver kveld, noen velger å gå på teater, noen velger å gå ut i for høye hæler, gå på trynet, kanskje bli reddet av en prins eller kanskje snuble leende videre med en god venn på hver arm, noen velger å drikke vin og våkne opp med fine minner og noen ganger kanskje mangelen på minner, andre velger å bare drikke vann, gå og danse så edru at bevegelsene faktisk ser ut som de skal, noen velger å sovne godt før midnatt, noen velger å dra på jordomseiling, noen velger å aldri forlate hjembyen. noen av tingene høres kanskje kjedelige ut, noen høres spennende ut, men det er sikkert ikke de samme tingene for alle. for finnes det ikke milliardvis av mennesker som er lykkelige og ulykkelige av ulike grunner? vi vokser opp og lærer at det i så mange tilfeller finnes et fasitsvar: det finnes framgangsmåter og sjangerkrav og prosedyrer. men kanskje det er annerledes i livet, kanskje det handler om å kjenne på hva som føles ok, og slutte å tenke på hva hvis, hva hvis jeg også hadde hatt kjæreste nå, hva hvis jeg også hadde kjøpt de skoene med glitter hadde han villet danse med meg da, hva hvis jeg spiste den sjokoladen, hva hvis jeg ikke gjorde det, hva hvis jeg hadde gått ut i kveld, hva hvis jeg hadde dratt til sør-afrika og heller tenke dette er mitt liv og jeg prøver bare så godt jeg kan. for livet er vel ikke en labyrint der det bare er én vei til lykken? jeg tror det er en labyrint der man kan gå tusenvis av veier, noen ganger føle at man har gått seg helt bort, men egentlig være rett ved den, noen ganger tenke at man har funnet den, og bare legge seg ned og oppdage at den glir bort igjen, at den ikke er en konstant destinasjon, men noe som kommer og går og at poenget kanskje er å se på veien sin, på blomstene og omgivelsene og menneskene man møter og nyte sin egen historie, og være glad de gangene lykken kommer og ikke tenke at den er tapt for evig hver gang man er ulykkelig.

trettiførstedesember

2012 var året jeg fikk ham; han fine med krøllene fra øyafestivalen 2011, med det store smilet og de varme øynene, og påspanderte kaffe og kyss og hender å leie og armer og ligge i med på kjøpet. det var året jeg gikk ut av videregående og feiret med gode venner og god musikk etterpå, året jeg var russ og fylte lua med morsomme knuter og hodet med rare og fine minner, året jeg fikk førerkort, året jeg begynte på universitetet og året jeg flyttet hjemmefra på ekte. det har vært jentetur til amsterdam, med sene netter og dype glass, vin og svette dansegulv på drum and base klubber. det har vært hovefestival med gode venner og billig vin og latter og kos på gressflekker over hele tromøya. det har vært tur til paris med fine jenter med krøller og fine jenter med langt hår, og sovne dansestøl tett sammen i en sovesofa og spise brie og jordbær til frokost lunsj og middag. det har vært kyss og chamapgne, byturer i for høye hæler, byturer i doc martens, kaféturer selv når man egentlig var blakk, fine nye bøker i posten, jordbær på en torsdag i november, kjærestebesøk og sovne sammen i nye senger på nye steder, nye venner med rare aksenter, fine filmer på kino, venner som flyr over hele verden og får nye venner og spennende historier som samles opp når man møtes i juleferien og sitter oppå hverandre i sofaen med rødvin og klemmer. 2013 har en del å toppe, er ikke det fint?

tjueniendeoktober

husker jeg følte meg så voksen første gang jeg tok bussen aleine til trening, første gang jeg bestilte kaffe kaffe kaffe på kafé, første gang jeg kjøpte øl på butikken og visste så lite at jeg trodde jeg visste alt. nå blir verden større og større og jeg har slutta å tro at jeg skjønner noe, men det er fint likevel, for dess mer det blir å lære, dess mer det blir å føle, dess mer vokser jeg, og da gjør det ikke noe at jeg aldri passerte 1,63 for hjertet vokser videre, og man skjønner at det er ok å gråte når man er lei seg, noen ganger er det viktigere å lese i poesibøker enn å gjøre lekser, det er bedre å vente fem minutter på bussen enn å glemme å kysse, det er greit at selv om du har skullet komme deg ut døra nesten hver morgen i 13 år, så glemmer du fremdeles å ta med deg nøklene når du skal låse, lar mobilen ligge i senga og må gå tilbake, huska brevet du skulle poste men ikke notatene til forelesning eller omvendt, vi kommer aldri til å få orden på alt, men kanskje det ikke var meninga at vi skulle det, kanskje det bare var meninga at vi skulle skjønne at det er ok, det er ok å ikke være voksen ennå og glemme å betale regningen eller komme for seint til toget, for det ordner seg til slutt, når man ikke har råd til melkesjokolade har man råd til tre biter smågodt, når man forsover seg så løper man eller sier unnskyld eller utsetter det man skulle til i morgen, man kan kanskje ikke gå tilbake, men verden har en del rundkjøringer, så du kan ta en ekstra runde og plukke opp det du glemte, det går bra, det gjør alltid det til slutt.

attendeoktober

det handler ikke bare om å pakke ut av kofferten, det handler om å re senga, om å finne ut hva slags brød og hva slags te som er den beste av det de selger i nærbutikken, å lære seg alle snarveiene, å lære seg når det blir rødt lys og når det blir grønt lys og når man kan løpe over veien, og vite hvor de har best kaffe og hvor de har best te og hvor de selger feltpenner billigst og hvor man kan finne fine bøker. det handler om å lære seg hva man skal gjøre når taklampa streiker, hvilke lyspærer som passer hvor, koden til bygningen, at man må slå av lampa over speilet når man er ferdig der fordi den bråker, at den lyden som høres ut som fotsteg utenfor vinduet bare er dråper som drypper drypp drypp drypp hardt og tungt ned i vinduskarmen, at så lenge det ikke er noen i skapet eller under senga så er man trygg og at dusjen har best trykk klokka seks om morgenen. og selv om hjemme er der hjertet er, så kan man kanskje, litt etter litt, kanskje få et slags hjem et helt nytt og fremmed sted også, med bilder du har klippet ut fra blader på veggene og god peppermyntete i en boks.

andreoktober

om å flytte til england en regndag: du har ikke egentlig plass til alle de tankene man må ha seg når man skal reise et sted, som "har jeg huska passet" "hvor er flybillettene" "burde jeg pakke en gang til" "kan man ha med denne flaska gjennom sikkerhetskontrollen". du må bære tungt og lurer på hvordan du skal få med deg all bagasjen ut av flyplassen når du har landet, himmelen åpner seg og tømmer og så mye vann at håret blir vått, jakka blir våt, bagen din blir gjennomvåt og du veit det ikke ennå, men når du er landet og framme flere timer seinere, så er pysjamasbuksene som lå øverst fremdeles våte fra regnet, men det er ok, det er ok at det regner, fordi himmelen slipper ut alle tårene som du veit vil komme før eller seinere, men som du ikke har plass til akkurat nå, for du må komme deg dit, du må betale overvekt og komme deg gjennom sikkerhetskontrollen og rekke flyet og kjøpe sminkefjerner i tax-freen og få i deg mat og rekke neste fly og finne de som skal hente deg, ta buss, minibuss, finne ut hvor du skal bo og det er først når du sitter der, i et hvit rom med en tom pult, ei naken seng og et tomt skap, en stor gul koffert og en gjennomvåt sportsbag, at du innser at du er kommet fram, du har dratt til noe nytt og ukjent og spennende. men du dro fra noe også, og det er det du kjenner mest på der og da. så slutter det å regne.

førsteseptember

hva er det som gjør at når noen forteller oss at agurk er egentlig en type melon så tenker vi enten at det er interessant eller "hvorfor forteller du meg dette"? velger vi selv hva vi vil oppfatte som interessant eller ikke? og hvor viktig er egentlig det som blir sagt i forhold til konteksten det blir sagt i og når på døgnet det blir sagt? hvorfor klarer vi ikke si til han fyren som vi kjenner litt som setter seg ned ved oss på bussen at "jeg er veldig sliten og har egentlig bare lyst til å høre på musikk nå", istedetfor å føre en halvhjertet, passiv aggressiv samtale? jeg tror vi kan jobbe med å bli bedre også i måten vi kommuniserer på. enten ved å si fira at vi trenger litt fred og stillhet, eller ved å velge å interessere oss for det noen forteller oss, ved å velge å være glad for at noen vi snakke med oss og ved å tenke på at der vi ønsker oss stillhet ønsker en annen noen å snakke med. det er ok å ikke alltid bry seg om hvorvidt agurk er en frukt eller en grønnsak, men det er ikke ok å ikke bry seg om mennesker - så kanskje vi kan åpne hjertet vårt mer slik at det er lettere for det å sende signaler til stemmebåndet, slik at vi kan gjøre verden litt finere, litt ærligere, litt åpnere - ord for ord.

tjuefjerdemai

det gjør ikke noe at bussen er forsinka egentlig, fordi det er så varmt, det er sol og du har på deg sommerkjole eller shorts og blondetopp eller en playsuit du kjøpte i paris eller et gammelt skjørt du har funni på loftet eller storebroren din sine bukser som du har klippet av, og du får solstråler på de bleike leggene og du har ei bok i veska. det gjør ikke noe at bussen er varm fordi du kan ta den sammen med noen du kan lene hodet inntil når du er sliten og du fikk et smil av bussjåføren og kanskje den gamle dama som går med paraply i 30 varmegrader sa du hadde pent hår. du kan lukte syrinene, liljekonvalen sprenger  ut, du setter av mandagskveldene til å kysse, tirsdagskveldene til å kysse, onsdagskveldene til å kysse, med kjæresten eller med en fin gutt/jente eller bare med livet og deg selv (for man kan kysse livet ikke sant? det føles sånn). det er sommer. det varer ikke evig, det kan hende den er over i morgen, men det er romansen med sommeren. det er lov til å trykke på pauseknappen fordi i sommer finnes det bare nåtid. så sett deg på terassen og les til eksamen, dra på stranda, ta en is i sola eller i skyggen, eller bare ta et glass vann med sitron og se en film. det er sommer og du er fri.

tjueførstemai

til meg sjøl som 14 år

du er ikke så stygg på håret som du tror du er, du er ikke så tjukk som du tror du er, the used er ikke verdens beste band, du kommer ikke til å tatovere earthquake i nakken (og det er ok, du har ikke mista deg sjøl fordetom), det finnes romantiske komedier for de som ikke er reese witherspoon også, det kommer flere søvnløse netter, det kommer til å ordne seg, livet er ikke så alvorlig som du tror det er, det du griner over i dag kommer du til å le av om fem år, du kommer til å forelske deg igjen, hjertet ditt er ikke ødelagt, du kommer til å smile igjen, du kommer til å finne nye filmer og bøker og mennesker og sanger og band og konserter og opplevelser og hjertet ditt kommer til å bli større, du kommer til å tørre når det virkelig gjelder, du kommer til å bli bedre, det er mange som er glad i deg, du kommer aldri til å bli 1,70 og det er helt ok, ikke kjøp skoene for store du kommer ikke til å vokse inn i dem, fortsett å skrive - det hjelper, hør på tori amos - det hjelper, spis mørk sjokolade - det hjelper, løp deg en tur - det hjelper, skrik - det hjelper, snakk og de kommer til å lytte, le av deg selv, ikke drikk kaffe etter midnatt, du har nok tid, du trenger ikke finne veien ennå, det kommer til å bli ok. det kommer til å bli bedre. det kommer til å bli fantastisk.