fjortendefebruar

fra meg til deg på valentinesdagen. 

jeg håper du har kjærlighet i livet ditt, at du tar den innover deg og svelger den i deg i store munnfuller hver gang du puster inn, at du er takknemlig for den og lar deg hjelpe deg å dra munnvikene oppover. jeg håper at hvis du har en å kalle kjæreste, at dere leier og kysser masse, krangler om de viktige uenighetene men aldri om hva dere skal se på tv, at dere bytter på å ta oppvasken og å lage hverandres favorittmiddag. jeg håper at hvis du er aleine, på denne dagen som kjæresteparene okkuperer, at du husker at du ikke er aleine, at du husker at du er omgitt av mennesker som kanskje elsker deg, mennesker som bryr seg om deg, mennesker som vil høre på hemmelighetene dine og historiene dine, mennesker som vil hjelpe deg, mennesker som ser deg på trikken og ser at du har en fin lue og lurer på om du har et bra hjerte, mennesker som ser deg danse og prøve å mestre motet til å danse seg nærmere, mennesker som vil lage pasta carbonara til deg når du er sliten og suppe til deg når du er sjuk, men viktigst av alt så håper jeg at du husker at det er kjærlighet i deg selv. i hendene dine som løfter deg opp når du har tråkket over igjen, i beina som bærer deg framover, i hjertet ditt og i hodet ditt, i stemmen din og i øynene dine, og at du kan trekke kjærlighet innover i deg og utover i deg i verdens fineste sirkel.

gi deg selv en klem, kjøp blomster til deg selv, prøv å lage sjokoladesufflé og husk at den smaker godt selv om den ikke blir helt riktig, se på superfine videoer på youtube, prøv å finne noen som vil være med ut og danse, ta et glass vin, legg deg under dyna med en fin bok, husk at denne dagen er bare en av alle de dagene vi forsøker å være lykkelige på. god valentinesdag, håper du har det fint. 

sjuendedesember

jeg har lagt meg så innmari ganger og lukket øynene og sett for meg hvordan det skulle bli den dagen jeg endelig fikk kjæreste. hvordan det skulle være å ha noen å alltid holde hender med, og kysse, og kunne snakke med om alt. jeg lurte på om jeg turte å være så nærme noen andre, lurte på om jeg kom til å klare å være meg og ikke forsvinne helt i tosomheten, prøvde å sortere ut den siden av meg som ønsket seg roser og den andre siden av meg som sier at man ikke trenger å gjøre grand gestures for å vise at man elsker noen, for de små tingene betyr mest. og det ble finere enn jeg noensinne hadde drømt om, finere enn jeg klarte å se for meg alle de gangene jeg lukket øynene, og jeg har fått roser og champagne, grand, og små ord skrevet i notatbøkene mine og postit på veggen, petit. men det fineste og rareste, er kanskje det jeg ikke hadde sett for meg i det hele tatt, hvordan man så raskt blir vant til tosomheten og hvordan det plutselig blir tomt uten, hvordan den trange 90 cm breie senga man sover i virker stor og tom når man plutselig skal sove i den aleine etter dagevis med konstant kroppskontakt, hvordan små historier man hadde skrevet i dagboka si før plutselig må ut et annet sted også, ut og inn i noen andres ører fordi man vil dele, hvordan lukten av noen andres parfyme kan gi en så varm og trygg følelse i magen, hvordan man går så fort fra å være en til å være to og selv om man stopper og tenker at er jeg så heldig? så føles det aldri feil, aldri som om man har måttet endre form og glemme vekk sider av seg selv, det føles bare som om man endelig, har funnet en som passer.

fjortendenovember

den fine ventinga, den ventinga hvor du sitter og du veit at det skjer snart, det kommer, det du har venta på, det kryper seg nærmere og nærmere og du prøver å holde deg fast i øyeblikket, sette deg ned og spise pastarester til lunsj og lese igjennom kapittelet om personlighet i psykologiboka og krysse av punkter på gjørelista di, drikke opp teen før den blir helt kald, men du klarer ikke helt, kommer stadig på noe du må ordne først, for du må huske å re opp senga og sjekke når flyet lander og file neglene og ha sommerfugler i magen som flyr flyr flyr og som ikke blir rolige før han kommer, men det er den fineste ventinga, å vente på noen man veit at kommer, det er like spennende som julaften men du veit fra før av at alle gavene dine er akkurat det du ønsket deg.

fjerdeoktober

du veit den følelsen du har hvis du har vært ute en lang dag, du rakk kanskje akkurat hjemom før middag og skifta til kjole og høye heler eller jeans og flate pene sko eller hva som helst? også går du opp og ned på brosteinen, for å spise middag, for å gå ut, for å løpe fra bar til bar eller klubb til klubb eller hus til hus eller møte til møte eller hva som helst, og når du kommer hjem, så kan du ta av deg skoene, pakke føttene dine inn i myke gode sokker og kjenne at, du har hatt det fint og litt vondt samtidig, men akkurat der og da er det bare varmt, mykt og så utrolig frigjørende å kunne legge seg ned å trekke pusten? det er slik det føles å kjenne deg.

trettendeseptember

når jeg ligger inntil deg føler jeg meg så trygg, så trygg at jeg kan sovne med føttene utenfor dyna, utenfor sengeramma, monstrene komme ikke lengre, det finnes bare oss, og det fineste er å drømme om deg og våkne til at du ligger ved siden av meg.

tiendeseptember

så lenge/så kort. det er rart hvordan det kan føles som om man har vært fra hverandre i evigheter, og samtidig som om en så hverandre i går. evigheten fordi man har talt sekunder, hatt nedtelling på skrivebordet, i dagboka, limt lapper på veggen, sendt brev, ringt over internettet, sett på bilder, ligget oppe til langt på natt med en stor klump av savn savn savn i magen, følt seg tom, halv, ensom og kjent hvordan hvert sekund går så utrolig sakte. den følelsen av å se på klokka, prøve å tenke på noe annet, føle at man har fortalt en historie som tar flere timer, som om man har reist til en annen verden, som om man har vært borte i flere timer for så å se at man bare er fem sekunder nærmere. prøvd å finne ny musikk som gir hjertet illusjonen av å ikke renne over, prøve å skrive dikt, tegne fugler som flyr, skrive på dører og lese bøker, alt for å klistre savnet fast til noe, for det er for mye til å ha inni seg, det er for stort for huden og skaper høytrykk i blodårene. evigheten fordi tida man er fra hverandre, virker som om den skal vare for alltid. og så kort fordi idét man ser hverandre på flyplassen, så er det som om man aldri har vært fra hverandre, som om vi var sammen hele tida, og best av alt, som om ingenting har forandra seg.

tjuendemai

for fire måneder siden så skreiv jeg om å gå ut i stormen. om at ingen av oss egentlig vil leve et overskya liv. men det har alltid vært lettere for meg å skrive om ting enn å faktisk gjøre dem, det er som om hjernen og kroppen ikke vil samarbeide, som om hjertet renner over av historie som det vil leve, og hjernen nekter å åpne porten og slippe det fri, og det blir det bøker av, det blir det dikt av, det blir det fortellinger av - men det blir ikke historier, det blir ikke eventyr, fordi det må leves.

men jeg gikk ut i stormen. jeg gikk ut med hjertet så fullt av sommerfugler at jeg trodde jeg skulle besvime, og jeg fikk kaffekopper og tekopper og cookies med sjokoladebiter, jeg fikk lange ettermiddager på biblioteketet der man ler høyere enn det man burde på fagavdelingen, jeg fikk ettermiddager på kaféer helt til de stenger, internhumor og smil, sene kvelder, meldinger i fylla, meldinger edru, hjerter, hjerter, hjerter og kyss - et kyss i en trapp på en tirsdag som skulle vært en ulykkesdag, et kyss som var mer enn kyss, som et elektrosjokk fylt med smil og kjærlighet og lykke. og nå klarer jeg ikke slutte å smile.

nittendemai

det sies at en må lese tolstoj én gang eller to i løpet av livet, men hvis du (som meg) synes bosktavene i krig og kjærlighet er for små og anna karenina er så altfor tragisk, så husk i hvert fall dette: "ingenting, kan gjøre vårt eget eller andres liv vakrere enn ubetinget vennlighet". 

smil til bussjåføren. del melkesjokoladeplata i to. del de morsomme videoene dine med venner. syng en sang. gi bort en skuldermassasje. kyss. gi en spontanklem eller to eller tre eller helst 137 eller flere. hvis du absolutt skal skrive på doveggene eller på venterom eller i biblioteksbøker, så skriv sitater om kjærlighet eller tegn hjerter eller blomster. sett opp post-it-lapper på bussholdeplassen. gi bort smågodt til noen som fortjener det. husk bursdager. husk åremålsdager. husk! gi bort komplimenter til alle jenter med fine kjoler eller bukser eller leppestift eller øyenvipper eller smil eller pene tanker eller rar neglelakk eller hjerter, og alle gutter med rufsete hår eller rutete skjorter eller brede rygger eller skeive tenner eller krøller eller store sko. gi litt kjærlighet til alle, for de fortjener det, jeg lover. 

syttendenovember

når jeg kommer hjem, etter skole eller jobb eller fest eller kjærlighet, så sitter det en katt på trappa mi og venter på meg. og uansett hvor trøtt jeg er, hvor dårlig tid jeg har, hvor mange minusgrader det er ute; uansett hva, så bøyer jeg meg ned, tar henne i armene mine, kysser henne og forteller henne hvor glad jeg er i henne. vi er så flinke med dyrene våre. vi mater dem, klapper dem, gir dem kjælenavn, løfter dem opp, klemmer dem, elsker dem - og vi forteller dem det hver dag. tenk hvis jeg var like flink med alle jeg er glad i. til å fortelle dem hvor glad jeg er i dem, uansett hva. 

ellevteseptember

kilde

i begynnelsen forteller du deg selv at det ikke betyr noe. kanskje fordi det er sant. eller kanskje fordi du veit innerst inne at det er langt fra sant, men du har ikke forstått den ennå, så du sier det igjen og igjen at det betyr ikke noe det betyr ikke noe det betyr ikke noe. men du lar det ikke gå. det kommer igjen i drømmene dine og det kommer igjen i tankene dine, i mattetimen når du ikke forstår oppgave 2.312 eller på bussen hjem. du begynner å lure på om det betyr noe. så møter du ham kanskje igjen, på en fest eller på en buss eller på gata, men du er for dum til å innse at det betyr noe, du er for redd til å innse at det betyr noe, og du går derfor men knuste øyne fordi du ville at det skulle bety noe. det er sånn det begynner. men det går bra. for sakte men sikkert, så kommer du til innse hvorvidt det betyr noe eller ikke. og hvis det betyr noe så kommer du til å ringe ham eller møte ham på bussen eller på en fest, og du kommer til å la tida bestemme og innstinktene føre deg, og du har slutta å fortelle deg selv at det ikke betyr noe, du har slutta å lytte til deg selv, for du hører bare hjertet ditt. dunke høyere og høyere og høyere. det er sånn det begynner.

tjueniendeaugust

kilde

hvis du blir blind skal jeg ta på deg leppestift akkurat sånn som du synes er fint og passe på at skillen din er på riktig side, jeg skal ta deg med til alle stedene vi har sett før og vi skal gjennoppleve dem sammen, vi kan se filmer vi har sett tusen ganger sånn at bildene allerede er der, vi kan dra på konserter istedetfor museumer og jeg kan lede deg gjennom gatene i paris sånn som amélie gjør. hvis du blir døv skal jeg finne noen som kan kysse deg som en kjærlighetssang, jeg skal klemme deg som en sang av city&colour og vi skal synge inn i pcer som gjør lyder til farger. hvis du mister følelsen skal jeg fortelle deg tusen ganger hver dag hvor glad jeg er i deg og jeg skal skrive post-it-lapper som kjennes ut som varme klemmer. og noen ganger vil du være forferdelig og det er ok, fordi uansett hva som skjer så holder vi sammen og uansett hva som skjer så er vi ikke redde. for det er sånn det føles å være søstre.

tjueførstejuli

ingen vil føle dette på samme måte som deg

hele verden er et sanseinntrykk, det presser mot hjernen vår og tvinger oss til å bryte det ned i flere bestanddeler, i det vi ser, det vi føler, det vi hører, det vi smaker og det vi lukter. verden er for stor for oss og den tvinger oss til å sende alle sanseinntrykkene fra sted til sted i hjernen, den påtvinger seg en reise igjennom oss, slik at inntrykkene fra verden ikke blir det de var, de blir et produkt av reisen, og reisen er et produkt av stedene en besøker, og stedene disse inntrykkene besøker er oss selv, og slik blir alt vi opplever et produkt av den vi er. ingen vil høre denne sangen på samme måte som deg. ingen vil se dette bildet på samme måte som deg. ingen vil lukte dette på samme måten som deg. ingen vil smake dette på samme måte som deg. og ingen vil føle dette på samme måte som deg.

det er det som er det magiske. å ligge sammenflettet og oppleve sommernettene på helt forskjellig måte og høre hva du tenker om alt det som har skjedd, og høre hvordan alt er annerledes selv om det er det samme.

tjueandrejuni

kilde

en av de tingene jeg synes er så magisk med plater er hvordan de kan bety helt forskjellige ting og lyde helt forskjellig i forskjellig menneskers ører. tenk at noen kanskje klinte for første gang til den samme sangen du hørte på 52 ganger på rad da du hadde hjertesorg. tenk at noen får smilehull i blodårene av den sangen som gir deg grøsninger. og tenk at den plata du kanskje ikke synes er noe fin, kan ha inspirert favorittboka di eller favorittsangen din eller favorittpersonen din. musikk er noe av det som viser hvor individuelle vi er, og plater er små runde skiver med magi. det ligger så mye i dem. så mange tårer, så mye svette, så mange skrik, hvisking, tapte forelskelser, gamle kjærester, framtidige elskere, mjuke kyss, ølflasker, turer på stranda, solnedganger - alt har et soundtrack.

akkurat nå er soundtracket mitt denne plata.  (hele da, ikke bare denne lille biten)

første gang jeg hørte den følte jeg meg fjern fra meg selv. så satt jeg meg på stuegulvet med en kopp te, med et tomt og fullt hode, og bare lytta. og jeg fant biter av meg selv i sprekkene som laseren leser. i lydene og ordene. er det ikke rart? 6 852 472 823, og likevel kan hver og en av oss finne biter av oss selv i en sang.

femtendejuni

det starter med et kyss, og så forplanter det seg gjennom kroppen, blir en del av deg, det blir til en film som spilles om og om og om igjen i hodet ditt, du spiler fram og tilbake tusen ganger du forlenger den med scene etter scene og utvider stadig dialogen, balansen mellom fantasi og virkelighet blir helt borte og til slutte glemmer du helt hvor ubetydelig alt skulle være for, du er hekta, helt hekta, og alt starta med et kyss. kyss er ganske fine synes ikke dere?

det er sommer 11' og hvis undergangen er nær kan vi like så godt kline oss i hjel

tredjejuni

kilde

hjertet mitt er som en fugl. en fugl som kan skifte ham - noen ganger er den liten og blå og trist, andre ganger er den stor og sprakende og sprer vingende sine utover mange skatter og smiler. er det ikke rart med fugler? hvordan de kan fly så høyt, så langt, hvordan de kan oppleve eventyr vi bare kan drømme om i skyene, og likevel, hvordan de ligger så komfortabelt i redet sitt, der det er trygt? hjertet mitt er som en fugl, og jeg vil sette den fri. jeg vil la den fly over kontintenter og spre vingene sine vidt , jeg vil la den feste seg ved mange steder og mennesker og vokse seg større og sterkere og vakrere, jeg vil at den skal være fri, helt fri, slik at jeg også kan være fri. men hver gang jeg åpner døra til buret så trekker fuglen seg sammen, den snur ryggen til, den går helt inntil sprinklene, inn helt der det er tryggest, der ingen kan nå den, der ingen kan høre den synge eller se den flakse med vingene. den gjør seg liten og ubetydelig. hvorfor er den så redd?

femtendemai

kilde

er det ikke rart, å være redd for å gjøre det man egentlig ønsker? det er som å elske havet, men ikke tørre å bade. ikke tørre å la seg føre av strømmen, la seg dukke under og se en annen verden, fordi man er så redd for å miste pusten. så redd for å miste pusten at selv ikke i ett enkelt sekund vil en la seg selv synke ned, slappe av, bli en ført av noe annet enn fornuft, av instinkter - du veit at du ikke drukner, men tanken på selv det minste ubehag gjør at pulsen fra hjertet begynner å strømme i motsatt retning av vannet, innover, og det er tankene som tar over. disse tankene som skal gjøre alt til logikk, selv det som er minst logisk av alt. disse tankene som forklarer deg hvorfor du absolutt, på ingen måte, aldri, kan bare la deg slappe av, bare la deg føres. disse tankene som vil ha oss til å glemme følelsene, som vil ha oss til å klatre ned fra ti-meteren og inn i komfortsonen. ja, det er skummelt, men ingenting gjør deg sterkere enn følelsen av å ha hoppet.

tjuendeapril

i dag har foreldrene mine vært hverandres i tjue år. det er lenge. hvor rart er det ikke, å skulle ha en person som har delt alt med deg, som har kjent deg så lenge, forstått deg så godt, at man ikke lengre har et klart skille mellom hverandre. at man har en felles historie, en felles framtid og en fellesnevner. deler av en selv som kun er til på grunn av denne andre personen. walt whitman skrev at "in order to fully understand a person, one must become the person". kanskje det er derfor det er noe helt spesielt med mennesker som har vært en del av oss så lenge, noe spesielt med mennesker som kan historiene dine utenat og veit hvilke filmer som rører deg og hvilke plater du liker best, fordi de har vært der med deg.

åttendeapril

"jeg vil bli rik" sier han. det vil jeg også, tenker jeg. rik på opplevelser og kjærlighet og våte kyss. rik på tid. jeg vil være rik på den måten at huden min bærer preg av tusenvis av kjærtegn, at øynene mine bærer i seg hele verden, at musikkbiblioteket i hjertet mitt kan spille av de rareste, enkleste, vakreste og særeste sangene. jeg vil være rik på mennesker å skrive historier om, på ideer, på energi og skjønnhet. jeg vil tjene smil og koselige middager, tulipaner, klemmer (sånne der en blir løfta i lufta), og forståelse. "jeg også", sier jeg. og jeg tror vi begge veit at vi ikke snakker om det samme lengre.

førsteapril

hjertet er fantastisk. jeg pleier å tenke på det som et hus; et stort herskapshus med flere fløyer. banksy har malt på veggene i gangen, og i alle rommene er det vinyl-spillere som spiller gamle og nye plater. det er ikke ryddig der inne, men det er ok. dersom hjertet mitt hadde vært et hus hadde det vært et eget rom til alle jeg elsker og er glad i. noen rom har sorte vegger, det spilles tori amos der og det er ødelagte jenter som kanskje en gang var meg som hviler der inne. de blir sterkere. noen rom har tusen farger, de har malingsspann som blir helt over gulvene, de har bøker som stables opp over veggene og de spiller for eksempel architecture in helsinki eller lcd soundsystems, man kan gå dit for å danse eller bare glemme alt det andre man skulle gjøre. det fineste med hjertet er hvordan det aldri blir fullt. overaltifra dukker det opp nye plater man vil lagre i seg, nye setninger man vil tatovere på hjerteveggene, bilder man aldri vil fjerne fra netthinna, og mennesker man ikke kan være seg selv uten å ha møtt - og det er alltid plass til dem. det er alltid plass til mer kjærlighet.

tjueandremars

kilde

for noen dager siden så snakka jeg lenge med ei god venninne som bor et stykke unna. det hadde skjedd en del i livet hennes som det jo har en tendens til å gjøre hvis man ikke prater på en stund. og det fikk meg til å tenke på alt det jeg går glipp av, alt det vi aldri får vite om hverandre. alle de små øyeblikkene og historiene vi aldri får fortalt hverandre fordi tiden gjør at de virker mindre viktige, og fordi det er så mye annet å fortelle. så i dag skulle jeg ønske jeg kunne sende et brev fylt med øyeblikk. jeg skulle ønske det kunne spille sanger jeg har hørt på, jeg skulle ønske det kunne fly ut sommerfugler og stjerneskudd og smaken av vinen jeg drakk på fredag, at det kunne blomstre hestehover i det, og at jeg kunne fortelle alle de historiene jeg glemmer å skrive ned. du veit, han søte gutten du så på busstoppet, eller at du så på en film mens du drakk te, også serverte hun i filmen akkurat den teen du drakk, eller lukta av blanko på engelskstilen som handler om stjerner, den tegninga du sist skribla ned et sted, postkortene du har hengt opp på veggen, eller den rare drømmen. jeg vil putte alt dette i et brev. jeg vil at noen skal åpne det og se en film om livet mitt projekseres på veggen foran dem, jeg vil at de skal høre soundtracket til uka mi, og se hvordan alle følelsene har arbeida seg gjennom meg, som vulkaner, som tsunamier, som jordskjelv eller katteunger. jeg vil dele de små tingene vi aldri får snakka om.

hva vil du sende i posten i dag?