åttendejuli

han sitter helt tett inntil meg, tett på den måten at hvis jeg løfter på armen for å ta leppestiften min ut av veska så vil huden min møte huden hans, kroppstemperaturen hans vil smelte sammen med min og en av oss vil bli litt kaldere, den andre litt varmere, som om vi jevner hverandre ut. dersom jeg sovner vil hodet mitt gli ned på skulderen hans, sånn som man ser kjærestepar og bestevenninner sovne inntil hverandre på flyturer hjem fra syden eller på bergensbanen etter en helg i en hybel et sted, med vinflasker og stearinlys og drømmeaktige kyss. han leser ei bok jeg har lest før, guden for små ting, hele boka er skrevet på tre språk, ett i et fremmed alfabet, og jeg vil spørre ham hvilket av dem han leser, hva han synes om den, hva han tror på, hvem han er. han har et id-kort rundt halsen som viser at han jobber i regnskogfondet, for en fin ting å jobbe for, for alle trærne jeg aldri har sett og plantene vi ikke må miste, for alt det som er igjen å oppdage i verden og som vi kan ta vare på som skatter hvis vi er litt flinkere, litt bedre. jeg kom på i asker, han kom på i sandvika, og gjennom lysaker og skøyen fylles hodet mitt med spørsmål om ham, jeg skal av på oslo s, han reiser seg, lar meg gå forbi, flytter seg til et sete lengre fram i toget, jeg går av på stasjonen og opp ved siden av rullebåndet, ned mot t-banen til tøien, mot piknik i botanisk hage og morsomme historier delt mellom morsomme jenter, jeg får aldri vite hvor han skal og han får aldri vite hvor jeg skal, i løpet av sekunder gikk han fra å være så nær som jeg bare slipper de nærmeste, til å være borte, enda et av de menneskene man ser på gata og ikke smiler til, ikke tenker over, som spøkelser som svever i et annet liv enn deg, som kanskje venter på at noen skal strekke ut en hånd og knytte verden litt nærmere sammen.