femtefebruar

tirsdager er en fin dag å være takknemlig på. i dag er jeg takknemlig for:

feedback. selv den typen som gjør vondt, selv den typen som kommer fra nære venner og som gjør at man har lyst til å ta på seg rustning og legge fram en manual og skrike at det jeg gjør er riktig, fordi det får en til å gå litt utenfor seg selv, stille spørsmål med det man gjør og hvorfor man gjør det, spørre seg selv om det er riktig, om det er gøy, om det er bra, eller bare en gammel vane, som ligger der som en automatisk reaksjon. det er ikke alltid lett å ta i mot hjelp, for vi sitter her i dette kaoset og prøver å lage mening ut av det, er det ikke det livet er, leitinga etter en vei ut av kaoset? og noen ganger er det ikke så lett å ta råd eller høre ordentlig etter, for vi er så opptatt av å finne ut av det, og noen ganger virker det for lett, og noen ganger virker det for vanskelig, men hvis vi åpner hjertene litt og slutter å høre du er feil, det du gjør er feil, jeg har svarene og begynner å høre jeg bryr meg om deg, jeg vil at du skal lykkes, jeg vil at du skal ha det bra, så er det så bra med feedback, det er så bra med ærlighet fordi den kan få deg til å gråte og legge deg i senga og tenke at det her går aldri, men så, når du får følelsene litt på avstand, laget deg en kopp te, og må begynne på nytt igjen, prøve på nytt igjen, så får du kanskje et nytt perspektiv på ting, kanskje motivasjon til å endelig gjøre noe med den uvanen du har tenkt over flere ganger på bussen hjem, eller motivasjon til å komme i gang med det prosjektet du er for å redd til å drømme om. og det er bra. kan vi øve oss på å gi mer feedback, konstruktiv, ekte, ærlig feedback? og ta den i mot, høre etter hva den sier, og tenke om vi er enig med det eller ikke, tenke om vi tror det er noe i det eller ikke, og så enten bestemme oss for at nei, det er ikke noe for meg, eller for at ja, kanskje du har rett, kanskje løsninga er å hoppe i fallskjerm.