tolvtedesember

avslutninger er min svake side, når noe nærmer seg slutten må jeg virkelig jobbe for å befinne meg i øyeblikket, og ikke dra dit lengselen fører meg. jeg elsker nye begynnelser, og når en ting nærmer seg slutten, som semesteret på universitetet, klarer jeg ikke helt forbli her - for lengselen etter juleferie løfter meg opp og tar meg dit. å glede seg til noe er en viktig og fantastisk egenskap, men det er trist når lengselen blir så stor at den overskygger det en kunne gledet seg over der man er, og det er det jeg prøver å unngå. om ei uke setter jeg meg på et fly hjem til norge og endelig blir det snø og freia og jarslberg og kyss og knekkebrød og familie og venner og presanger og norske julesanger og matbutikker som er organisert på en logisk måte, og alt det flotte jeg savner. men før det er det jo ei uke med magi her som jeg må holde meg til stede i. så jeg lukker øynene hver morgen og minner meg på at det er her jeg vil være, og at tida ikke går noe fortere uansett om man prøver å dytte den av gårde med savn og utålmodighet, og det beste er bare å ta på seg fin kjole og høye hæler og gå på julemiddag på colleget, å gå ut og danse hvis man blir invitert på det, spise ben & jerry's og se på new girl, lage gode middager og glede seg til secret santa kveld og kryddervin og og førjulskos med fine venner. (og glede seg litt (utrolig) til ferien og ha litt hjemlengsel innimellom, for det må jo være lov.)