fjortendedesember

jeg er veldig glad i tall, jeg er glad i kompleksiteten man kan få når man setter dem sammen, glad i hvordan de kan være x'er og y'er og hvordan de kan virke helt uforståelige, men så, når man endelig forstår det, får man følelsen av å virkelig ha løst en gåte, eller et mysterium, selv om svaret stod der på bakerste side i boka hele tida. men noen ganger tror jeg vi mennesker lar oss forføre litt for mye av tall, vi vil forenkle oss selv og være som dem, og mange av oss definerer oss selv og andre utifra dem; hvor mye vi tjener, hvor mange vi har lugget med, hvor lenge vi har vært i et forhold, hvor lenge vi har vært single, hvor mange par sko vi eier, hvor mange år med utdannelse vi har, hvor mange prosent riktig vi fikk på prøven, hva slags karakterer vi får, hvor høy iq vi har, hvor mange ferier vi er på, hvor mange venner vi har. men tallene kan ikke romme kompleksiteten i alle disse tingene, de kan ikke romme hvor mye jobben vår gir oss, hvor mye vi føler at vi hjelper andre i den, hvordan vi kommer hjem smilende hver dag fordi den føles riktig, eller hvor sliten den gjør oss, hvordan den drar i nervecellene våre og gjør at det eneste vi vil bruke lønninga på er en bedre sofa så vi kan sovne vekk fra minnet av den det øyeblikket vi kommer hjem. de kan ikke måle hvordan alle de sene kveldene føltes, om det ga oss en følelse av å være levende, elskbare og lidenskapelige, eller en følelse av å være tom og forvirret. de kan ikke måle hvordan det føles å våkne opp ved siden av en vi elsker og være så innmari forelska selv etter to uker, fire måneder, fem år, eller hvor deilig det kan føles å være selvstendig, stå på egne bein, koke sin egen kaffe til frokost og somle i dusjen. tallene er en så liten del av oss, men vi lar dem bety så mye, vi lar dem definere oss. men er tallene sannhet? er de store nok til å romme alt ved oss? forteller iq oss hvem som er mest intelligent, eller forteller de oss at når noen har sovet ca. 2 timer i løpet av natten fordi de passer på en syk kjæreste eller gruer seg til en test eller har drukket altfor mye kaffe, så er de dårligere på å løse en type oppgaver enn gjennomsnittet? når man løser en ligning kan man ikke velge å  utelate de faktorene man synes det er vanskelig å romme, fordi da blir svaret feil. blir ikke svaret feil når vi lar de små tallene romme de store livene våre?