3. november 2012

tredjenovember

husker jeg snakket med mamma om hvor vanskelig det noen ganger er å knyte på seg joggeskoene og komme seg ut døra, og hun fortalte meg om dørstokkmila, den enorme avstanden det er mellom det å tenke at man burde noe, og det å faktisk komme seg ut døra, og hvordan alt er lettere med en gang man har tatt det første steget, så det andre, så det tredje, helt til man har slutta å telle steg og plutselig er på vei hjem igjen. noen ganger føles det som om jeg sitter omgitt av dørstokkmil, at avstanden mellom meg og alt jeg burde gjøre er enorm, og jeg kan ikke reise meg, jeg kan ikke begynne å gå, for det er så slitsomt og det er så mye lettere å bare bli i senga og se på enda en youtubevideo eller prøve å lære seg hele teksten på lord of the rings in 99 seconds (for det er jo viktig det også?). men i motsetning til skrekkfilmer der gangen bare blir lengre og lengre dess mer man løper, så er ikke det man skal gjøre så vanskelig som man vil ha det til, og det føles alltid bedre etterpå. man skulle kunnet ta opp den følelsen man får når man endelig har klart å ta den løpeturen eller sende den mailen eller ta den ubehagelige samtalen, den følelsen av tilfredshet og lettelse, så skulle man kunnet ha den på en liten usb-brikke eller på en cd-plate i et cover med kjempefin coverart og eller inni ei bok og spilt den av hver gang man sitter der og ikke klarer å snøre på seg joggeskoene, sånn at man blir minnet på at selv om det ikke føles sånn akkurat nå, så løper man til noe.

3 kommentarer:

  1. det føles som om når du har gjort noe så er det alltid 3927391 andre ting som venter. så, om det er 3927391 eller 3927392 ting på listen gjør liksom ikke så mye.

    SvarSlett