tjuesjuendenovember

om å forsvinne i musikken: det er noe med musikken, noe med den tilfeldige (eller særdeles gjennomtenkte) sammensetningen av toner som hjelper det gjennom alt, som lar deg svømme inn i noens stemme eller gitarstrenger eller under pianolokket og glemme alt for en stund. det er ingenting som å drømme seg bort i musikk, som å hente styrke og inspirasjon og glede fra den. enten det er den rolige sangen du setter på når du egentlig må gå men bare trenger å ligge i senga fire minutter og 19 sekunder til før du klarer å møte hverdagen, den drømmen du trenger å forsvinne inn i noen ganger når du har fått for lite søvn og har en for lang liste med gjøremål, eller den sangen du setter på når det pøsregner og du snører på deg joggeskoene og lar sangen drive føttene og flyter av gårde, bare lar tonene løfte deg høyere og raskere til du kommer hjem igjen og tar ut ørepluggene og føler at du var i et annet univers en tur, føler at du reiste vekk fra alt og oppdaget noe nytt. det kan være den sangen som bringer deg tilbake til ditt første (eller andre kyss), eller den første sangen du danset med en gutt eller jente du likte til, eller den sangen som spilte i det første bryllupet du var i eller den første begravelsen du var i eller i bakgrunnen på kafén du var i første gang noen spanderte kaffe på deg. fellesnevneren er at musikk er som en tidsreise, den kan svøpe deg inn og ta deg tilbake til et godt minne eller fram til en drøm, den kan la deg glemme for noen minutter eller en halvtime at du egentlig er sliten, at du egentlig har mye å gjøre, det er som å dykke under vann og føle at du har vært borte i evigheter, men når du kommer til overflaten så har egentlig ingenting forandret seg, bortsett fra deg, kanskje du føler deg fredeligere, lykkeligere, tryggere. det er det musikk er for meg.