sekstendeoktober

toget kjørte altfor fort og jeg rakk så vidt å se deg vinke, ble stående utenfor plattformen litt og stirre ut i intet, for du var der, for bare noen sekunder siden, rett ved siden av meg, helt inntil meg, og nå er det borte og på vei vekk, lengre vekk. du tok med deg hjertet mitt og det som dunker i brystet mitt er bare en stor klump med savn og vondt, den dunker og presser blodet ut og opp, så jeg blir rød i kinna og våt i øynene og tårene slutter ikke å renne, jeg går gjennom gatene hjemover og finner en ny vei med en trapp og ser mennesker med handleposer mens jeg gråter, prøver å samle bitene av meg selv. det er altfor tomt her nå, barberskummet ditt på vasken, lukta di i senga mi, tyggispakka du glemte på skrivebordet og en brukt togbillett du mista på gulvet, jeg klarer ikke flytte på noe av det, for jeg er ikke klar for at du er dratt ennå. det blir bedre, det blir alltid bedre, men i dag er jeg mer hullete enn en jarlsberg. i dag er det bare vondt.