trettiførstemai

noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker har valgt ordene. hvorfor det er denne måten vi velger å uttrykke oss på, når det er så mye annet, så mye vi ikke tenker over,  som sier mer. en sier at kroppspråk viser hva du egentlig føler, hvem du egentlig vil ha, hva du egentlig vil. hvis noen sier "det går bra", så er det lett å høre om de lyver eller ikke, på hvordan stemmen dirrer og hva slags toneleie de bruker (hvis ikke de er fantastisk flinke til å late som). hvorfor har vi skrelt så mye av kommunikasjonen vår vekk fra oss? vi har filtrert vekk skrikene, tårene, den hylende latteren, klemmene, gestikuleringen, berøringen i så stor grad, at vi sitter igjen med ord, og ord er ikke alltid nok?

ord er ikke nok til å beskrive det første kysset med en du liker; hvordan nervecellene får en slags ny funksjon og en plutselig merker det rent fysisk at det er elektrisitet som går gjennom oss hver gang noen tar på deg eller snakker til deg - hver gang du sanser noe. det er ikke nok til å beskrive følelsen av å plutselig få en fritime og få spandert softis når du er skikkelig trøtt og lei og sulten. det er ikke nok til å beskrive sommerens første bad - men noen ganger er det alt vi har, og derfor må vi prøve så godt vi kan? så godt vi kan å bruke ordene på en slik måte at de forteller sannheten, at de gjør mer godt enn vondt, og at verden blir litt mindre kaos og litt mer sukkerspinn.

hva er det fineste du veit som ord ikke kan beskrive? og hvis du skulle funni på et ord for å beskrive det, hvordan ville det vært?