tjuendemai

for fire måneder siden så skreiv jeg om å gå ut i stormen. om at ingen av oss egentlig vil leve et overskya liv. men det har alltid vært lettere for meg å skrive om ting enn å faktisk gjøre dem, det er som om hjernen og kroppen ikke vil samarbeide, som om hjertet renner over av historie som det vil leve, og hjernen nekter å åpne porten og slippe det fri, og det blir det bøker av, det blir det dikt av, det blir det fortellinger av - men det blir ikke historier, det blir ikke eventyr, fordi det må leves.

men jeg gikk ut i stormen. jeg gikk ut med hjertet så fullt av sommerfugler at jeg trodde jeg skulle besvime, og jeg fikk kaffekopper og tekopper og cookies med sjokoladebiter, jeg fikk lange ettermiddager på biblioteketet der man ler høyere enn det man burde på fagavdelingen, jeg fikk ettermiddager på kaféer helt til de stenger, internhumor og smil, sene kvelder, meldinger i fylla, meldinger edru, hjerter, hjerter, hjerter og kyss - et kyss i en trapp på en tirsdag som skulle vært en ulykkesdag, et kyss som var mer enn kyss, som et elektrosjokk fylt med smil og kjærlighet og lykke. og nå klarer jeg ikke slutte å smile.