1. mai 2012

førstemai

hvorfor er det så vanskelig å skrive om det lykkelige? hva er det som gjør at det triste, det tragiske, det forferdelige, det gråtkvalte, det sinte, det ulykkelige, spiser seg inn i oss med en slik kraft, biter seg fast i oss og smelter inn i oss på en så sterk måte, mens det lykkelige bare danser over huden vår uten å trenge helt inn. finnes det én historie, en skikkelig glad historie, som bare får deg til å smile? en kjærlighetshistorie uten et vanskelig forspill som føles like sterk som elizabeth og mr darcy's, heathcliff og catherines eller romeo & julies? kan ikke lykke eksistere uten det vonde som en motpart? eller har vi bare glemt hvordan det er å føle den ukompliserte gleden til et barn, den gleden der en kan smile hele dagen fordi en fikk sukker på brødskiva eller fortelle lykkelig om at en har vært i afrika og sett alle dyrene i verden når en egentlig bare har vært i kristiansand dyrepark? har vi glemt den lykken som kan være så intens og så sterk at den setter like dype spor i oss som den scenen i titanic der jack nekter å våkne? kan vi finne tilbake til den lykken nå, kan vi prøve, værsåsnill?

3 kommentarer:

  1. Det er helt sant. Det er så mye lettere å skrive om det såre, det vanskelige. Kanskje fordi det sitter i kroppen lengre? Vi er redd for å jinxe det fine, så vi lar være å skrive om det, så lever mens det er der, den korte stunda.

    SvarSlett
  2. du er fantastisk. du gjenspeiler drømmer og virkelighet og skyfulle dager og klare netter og blomster på asfalten og dampende te. og jeg liker ikke engang te. jeg føler en umiskjennelig likhet mellom oss, en bølgelengde som ikke blir brutt av annet enn at vi på sett og vis aldri har møtt hverandre. jeg setter så mye pris på denne bloggen, den er alle ordene som ligger i lufta og alt jeg har villet si. derfor, du er flott. sorry for denne veggen av en kommentar, og anonymiteten for den saks skyld, men hey, en solstråle på en blek dag skader vel ingen?

    SvarSlett