8. februar 2012

åttendefebruar

husker dere susan i narnia-bøkene? hun som hadde blitt så voksen, at når alle dro tilbake for å være med i det siste slaget, så ble hun ikke med? hun som var for opptatt med nylonstrømper og leppestift, og som lo av "barnelekene"? jeg var så utrolig sint på susan da jeg var liten. hun hadde magi(!); en hel verden med snakkende dyr og magiske frukter, der hun kunne være dronning og kjempe mot onde hekser og vinteren - et sted der alt kunne skje.

men i dag følte jeg meg som susan selv. jeg tenkte på noe jeg hadde lyst til å gjøre, en rask, impulsiv, lidenskapelig tanke. men før jeg i det hele tatt hadde rukki å bruke den fyrstikken av en idé til noe, hadde jeg blåst den ut selv. funni ut at det var umulig. bestemt at det var bedre å bare innfinne seg med å være kald enn å i det hele tatt prøve å tenne i peisen, fordi det sikkert ikke går. susan kunne få en magisk verden, men hun valgte å nøye seg med hverdagen. jeg husker hvor sint jeg var, men nå er jeg ikke sint lengre. jeg er takknemlig, fordi susan minner meg på hvem jeg vil være og hvordan jeg synes ting bør være. hun minner meg på å ikke si nei til magi. for kan vi ikke heller si ja til magi? ja til å prøve en ny kakeoppskrift og et nytt kyss og et nytt reisemål og en ny drink og et nytt fag og en ny forfatter, ja til oppdagelser, ja til eventyr; ja til å lage vårt eget narnia. 

1 kommentar:

  1. Dette er kanskje noe av det fineste jeg har lest noensinne...

    SvarSlett