 |
| kilde |
hun våkna raskt, men reiste seg sakte, så veldig sakte. hodet hennes var fylt med fem sanger som pulserte oppå hverandre, sanger som hadde vært i hele kroppen hennes, som hun hadde dansa til og klina til og ledd til og sunget til (men forhåpentligvis ikke så høyt). det var som om all rødvinen hadde gjæret i blodårene hennes og blitt seig og tung, så hele kroppen bevegde seg langsommere, alle impulsene gikk langsommere; det tok flere sekunder å ta inn over seg rommet hun var i. klærne fra dagen før var kasta over stolen på skrivebordet. veska hennes var tydeligvis borte. hun så på de tunge øyenvippene i speilet, så hvordan de lå spredt som fjær nedover ansiktet hennes i et kaos av utsmørt sminke, hun lot det kalde vannet skylle ut kvalmen og inn minnene. hun satt seg ned. kaffemaskinen var ferdig. dagen kan begynne.
takk for at du informerte meg om hvem det var som har skrevet det fantastisk pene lille sitatet. jeg har hatt det lagret i notater på maskina mi, uten å huske hvor jeg har funnet det hen, og det har irritert meg grenseløst. men nå vet jeg! og nå skal jeg kanskje lese boka? har du lest den? puss
SvarSletthei lille, eller store.
SvarSlettliker det. veldig flott. men har du vurdert å bytte fra preteritum til presens? jeg tror det vil gjøre akkurat denne teksten sterkere.
og takk for kommentarer. jeg svarer så ofte jeg klarer, og som regel i mitt eget kommentarfelt. så vet du det.
liker teksten veldig godt. du skriv så bra.
SvarSlett