18. mars 2011

attendemars

kilde
da vi var små konkurrerte vi om hvem som kunne holde pusten lengst. det var ike noe annet som pressa lufta ut av oss, ingenting som samla seg rundt oss og pressa lufta ut av lungene og tilbake i verden, vi kunne trekke inn så mye vi klarte, og stoppe alt. i tretti sekunder. i trettisju sekunder. førtito. ett minutt. to minutter. vi holdt lengre og lengre. det var som å balansere mellom det som er riktig og galt. vi visste ikke at man skulle være redde for å dø. ingen hadde lært oss at vi ikke skulle ha plastikkposer over hodet, at hvite biler er farlige og at for mye godteri er farlig for deg. vi visste at skrubbsår gjorde vondt men at det fantes plaster. vi visste ikke hvordan ting skulle være, hvordan vi skulle se ut og hva som var ritig og galt og si. jeg leste bøker og du så på film, og det var helt ok. det er fortsatt helt ok. men verden har begynt å spinne fortere og fortere. og nå blir jeg bare svimmel av å holde pusten. 

4 kommentarer:

  1. Det er dét som er så fantastisk med barn - at de er så nye i dette livet. Så gnistrende og friske. De er uvitende, lykkelige. Denne enkelheten og denne naiviteten ved barn treffer meg gang på gang midt i hjertet.

    SvarSlett
  2. "men verden har begynt å spinne fortere og fortere. og nå blir jeg bare svimmel av å holde pusten."
    . Akkurat sånn føler jeg meg nå. Dette er en av de tingene jeg virkelig savner ved å være liten.

    SvarSlett
  3. Jeg vet AKKURATT hva du mener!

    SvarSlett