tjueandrefebruar

han sitter for seg selv på bussen og kjenner hvordan lufta egentlig vil unngå lungene hans. den vil filtrere huden og trenge inn i alle deler av kroppen, men den vil ikke la ham trekke den ordentlig inn. det er torsdag kveld, og han har på seg den brune jakka. han har alltid på seg den brune jakka om vinteren. i lomma ligger femtilappen, den er vektløs, han merker ikke at den er der, men han veit det veldig godt. det er to dager siden han tok den ut av den røde lommeboka til moren, to dager siden han målbevisst la den i lomma og tenkte at han skulle endre alt. han skulle kjøpe blomster. og så skulle han fortelle henne det. fortelle hvordan han pleide å sitte tre seter bak henne på bussen hver dag og se på den lange brune fletta som slang nedover ryggen hennes. fortelle hvordan han gikk en omvei til skapet sitt på skolen, bare for å se henne, for å kanskje kunne spørre henne hva klokka var eller om hun visste hvor matteklassen skulle i neste time. han skulle fortelle henne hvordan han hadde gått inn på profilen hennes på facebook sikkert tjuetre ganger før han turte å legge henne til som venn. og at han alltid venta til akkurat da bussen kom, fordi han var redd for å bli stående igjen med henne på bussholdeplassen, redd for å måtte prate med henne og for at hun skulle se gjennom ham. han fikk aldri motet til å kjøpe de rosene. men i magen hans vokste en hage, en hage med røde og varme roser, som etset gjennom innsiden hans og gjorde ham rød og kald og varm samtidig, roser med lange stilker og djupe torner som stakk og stakk og stakk.