tjuefemteaugust

når det er august, og nye starter du ikke er klar for enda, og det eneste som opptar deg er mattestykker og tanker du ikke vil tenke, du klarer ikke glede deg over restene av sommeren som strekker seg ut over gresset og lyser i solyset, du klarer ikke glede deg over friheten som ligger foran deg, da er det kanskje på tide å kaste opp alt blekket du har i blodet og feste det til papiret, da er det kanskje på tide å skrike så høyt du kan og la de små såpeboblene du har i hjertet fly rundt som en tornado (hvis de sprekker, så går det bra, det gjør faktisk det). da er det fint å skrible med sort penn på håndledda og ta på seg en hammer rundt halsen. det er det jeg gjør. jeg drikker te og leser eventyr på eventyr skrivi av calos ruiz zafón (han skriver fortellinger med mennesker man blir så glad i og så pene detaljer, selv om tittelene på bøkene hans er triste.)  jeg tenker på september og at høsten kommer snart. jeg lar insomniaen spise meg. jeg hører på bad diary days og håper det snur snart.