no stop signs

vi kjører langs en vei helt uten gatelykter, veiskilt, trafikklys, fotgjengeroverganger, vi stopper ikke for å spise lunsj på parkbenkene langs veien, vi stopper ikke for å trekke frisk luft eller for å få inn en bedre radiostasjon, vi fortsetter framover og prøver å finne ut hvor fort det er trygt å gå, om vi bare kan komme fra litt fortere, litt fortere, for det er da alt blir bra, når vi er framme, når vi har nådd destinasjonen, vi bryr oss ikke om at hjertet er trøtt og at øyelokkene glipper igjen, har ikke tid til å sove, har ikke tid til å stoppe for å plukke epler eller til å ta foten av gassen for å nyte utsikten, hele tiden presser vi oss framover, øker farten, minsker tiden, får hjerteslagene til å hoppe framover, kutter svinger, synet blir skurrete og vi glemmer alt det som kan skje, de bra menneskene som kunne krysset veien vår og de eventyrene vi kunne hatt helt andre steder, fortsetter å presse på og skjønner ikke at det er for seint før vi er helt tomme for bensin, ikke klarer å komme oss framover, må ut og leite etter en måte og hente energien tilbake på, vi skjønner ikke at det er for seint før vi er utslitt, tomme, før vi har presset på så langt at vi er lengre unna der vi ønsket å være enn noen gang før. vi skjønner ikke at det er for seint før vi kræsjer.

tjueåttendeaugust

det er utløpsdato på livet, som på alt annet.

tjuefemteaugust

når det er august, og nye starter du ikke er klar for enda, og det eneste som opptar deg er mattestykker og tanker du ikke vil tenke, du klarer ikke glede deg over restene av sommeren som strekker seg ut over gresset og lyser i solyset, du klarer ikke glede deg over friheten som ligger foran deg, da er det kanskje på tide å kaste opp alt blekket du har i blodet og feste det til papiret, da er det kanskje på tide å skrike så høyt du kan og la de små såpeboblene du har i hjertet fly rundt som en tornado (hvis de sprekker, så går det bra, det gjør faktisk det). da er det fint å skrible med sort penn på håndledda og ta på seg en hammer rundt halsen. det er det jeg gjør. jeg drikker te og leser eventyr på eventyr skrivi av calos ruiz zafón (han skriver fortellinger med mennesker man blir så glad i og så pene detaljer, selv om tittelene på bøkene hans er triste.)  jeg tenker på september og at høsten kommer snart. jeg lar insomniaen spise meg. jeg hører på bad diary days og håper det snur snart.

syttendeaugust

den følelsen som kommer når du våkner midt på natta og merker at du ikke vil sove, du vil gjøre noe annet. du vandrer barføtt gjennom et hus som sover (eller kanskje du har hvite sokker på) og går så stille du kan i alle trapper og kroker. du åpner kjøleskapet og drikker melk rett fra kartongen, du koker tevann (i kjele, så det ikke skal bråke sånn) og tar ei tepose på måfå. du setter deg på gulvet med ryggen mot kjøleskapet, eller kanskje du går ut og legger deg på gresset og ser på stjerner og måner og fine ting, og du drømmer om alt det fine du skal gjøre en gang, om paris og london og budapest, om kyss du ikke har kyssa og badesalt. du skribler ned en titallsting på arma di og sovner i dyner som kjennes fremmede og spennende. når du våkner er kanskje alt det samme. kanskje det er bedre.

tolvtejuni

å flykte

han tok hånda hennes, utpust, la oss løpe, innpust. hun nølte, som vanlig. også brakk spenningene seg ut fra nakken hennes, som om de beit seg ut fra huda hennes og til verden, han holdt rundt henne mens hun hylte, han holdt rundt henne mens hun grein, han holdt rundt henne til det var over. hun brakk seg over broa. gikk over til den andre sida, la oss hoppe. han tok hånda hennes, utpust. de klatra opp på muren. hun snørte av seg skoa sine, de hadde små blomster på. han kyssa henne på skuldra, fregnene regnet fra leppene hans. han sparka skoa sine ut i elva. de hoppa, gikk under. han kysset oksygenet inn i henne.

(soundtrack; 80 windows - nada surf)

trettiendejanuar

jeg lever på et stup, vindkastene drar håret mitt utover ansiktet, jeg er blind og må filtrere alle lydene i to kategorier, sannhet og løgn, jeg velger den siste oftest, for det gjør ikke så vondt, og noen ganger kommer det store kastende skrik som drar meg utover og sluker meg, de vipper meg av stupet, og hver gang jeg treffer overflaten er det som om pulsen min sier farvel, far-vel, i to stavelser og jeg tenker at nå er det slutt. i noen sekunder svever jeg i en dimensjon som ikke kan beskrives med ord, du må kjenne det, og i det jeg bryter overflaten igjen, trekker pusten igjen og kjenner jeg er levende igjen, veit jeg ikke om jeg skal le eller gråte. i noen sekunder føler venstre armen min og høyre armen min helt forskjellige ting og følelsene vibrere seg i gjennom meg som en sang fra to høytalere. og jeg reiser meg. jeg klatrer opp igjen. hver gang, for din skyld.

niendejanuar

hun vrengte håndflatene sine utover, hun vrengte hele seg selv utover, han så hvordan hele arma hennes vrei seg, håndflatene åpna seg mot ham, og hendene sprengte utover til de var større en stjerner, blodårene dansa inni hele henne og han kunne se hvordan alt hun ikke hadde fortalt ham vrei seg gjennom henne, hun strakk hendene mot ham, lengre mot ham, hun vil at han skulle ta henne i mot. sekundene bevega seg like forsiktig som linedansere. han snudde seg. knytta nevene. 

tjueniendeoktober

om knuste hjerter. om den telefonen du veit du burde ta men som du istedet blir sittende å vente på. om lyden leppene dine lager når du presser dem sammen for å si til deg sjøl at, nå skal jeg ikke grine mer. lukta av brev du har lest litt for mange ganger, og det å lure på om det fortsatt er sant, innholdet i dem. det å ikke klare å høre på de fineste sangene fordi de minner deg om det du ikke har. det å puste inn i sine egne hender som om det skulle hjelpe, det å legge hendene på brystet som for å klemme i stykker det som skjuler seg der, få det til å slutte, kjenne hvordan blodet pumper glasskår gjennom hver nerve i kroppen, og så bare stillheten. og du lurer på om noe er igjen der, annet enn den stikkende, skjærende følelsen i brystet. og når du drikker vann kan du nærmest høre hvordan det sildrer igjennom, og du er redd for at dersom du beveger deg vil du bare gjøre vondt verre. så du blir bare liggende.