jeg fascineres av det i livet som er impulsivt, kaotisk, tilfeldig; kyss som skjer med mennesker man trodde man aldri skulle se igjen, mennesker man møter i dokø som viser seg å være så bra, reiser som ikke er planlagt, bustete hår og trikketurer man ikke veit helt hvor ender opp. likevel er så mange av cellene i kroppen min trukket mot orden, jeg liker systemer, logikk, koder og ting man kan kontrollere og forklare, jeg liker det jeg kan forstå og blir trukket mot det. hvis jeg setter meg mål er det som en flodbølge kommer over meg, en som vil skrive gjørelister, planlegge alle sider av livet mitt, gi alt egne notatbøker med sirlig skrift, struktur og forutsigbarhet - for det er jo ikke skummelt. så jeg kjemper for å beholde det tilfeldige, for å ikke fange meg selv i timeplaner og gjørelister slik at jeg kan si ja! når gode forslag eller fine mennesker kommer innom livet mitt, kjemper for å kunne ha orden i de delene av livet mitt der det føles bra, i studier og offentlige dokumenter, og avslappet magi, åpenhet og impulsivitet i resten av livet.
orden er et fint verktøy, men det er også en flukt, en unnskyldning for å si nei til muligheter, for å ikke bevege seg ut av komfortsonen sin og for å ikke måtte ta sjanser. jeg tror vi alle burde kjempe litt mot ordenen i blant, spesielt de av oss som har den i blodet - hvis ikke kan det hende den tar overhånd. jeg kjemper mot å kunne la gjørelister og en plutselig vinkveld med venninner kunne eksistere i harmoni i meg. hva kjemper du mot?
