femtendefebruar

jeg har aldri vært tøff på å gjøre ting jeg ikke er god på. jeg sier jeg liker utfordringer, men jeg foretrekker avanserte matteligninger eller bøker som er vanskelige å forstå framfor invitasjonen til en runde volleyball. jeg er stolt av at jeg klarer å si nei til ting jeg ikke vil være med på, ting jeg ikke trives med og ikke vil være en del av - men jeg jobber med å si ja til ting jeg er redd for, ting jeg veit at kommer til å kreve selvironi og tålmodighet. jobber med å si ja til å bli med på nye ting selv om jeg er redd for at de vil være for vanskelige. jobber med å spørre om råd fra de som er flinkere framfor å trekke meg unna dem, og jobber med å nyte det man ikke er god til. som å sitte foran keyboardet og prøve i en halvtime og få til ett parti, bare et lite parti av en fin sang, og nyte innsatsen, følelsen, og lyden av i hvertfall to noter som havner riktig etterhvert. jeg tror vi lærer det alt for tidlig som små, at det gjelder å være flink. score mål og stå forrest for forestillinger, spille solopartiet på fløyte, få alt riktig på matteprøven. det er fint å ha et mål, som en drøm å strekke seg mot, men det er skummelt når den drømmen blir en destinasjon viss reise bare er tung og vond. så jeg jobber med å nyte det jeg gjør i sin enkelthet, se på dem ikke som veien mot å bli flinkere men som noe vakkert i seg selv. som følelsen av å skrive som alltid er så rensende, selv om det en skriver ikke kommer ut helt sånn som en hadde tenkt, selv om resultatet ikke blir en roman, selv om man ikke blir hemningway. jeg tar tilbake gleden over å gjøre noe, gleden over å løpe en tur og bare nyte følelsen av den, selv om jeg kanskje stopper for å gå før jeg har kommet hjem, selv om jeg snur før jeg skulle eller løper saktere enn forrige gang.og viktigst av alt, med å gjøre det for min egen del, og ikke bry meg om noen ler.