tiendenovember

dette er til deg som er flau over at jeansene dine presser på magen når du sitter, eller deg som føler at puppene dine ikke fyller ut kjolen på den riktige måten eller til deg som aldri finner sko på bianco fordi føttene dine er for små eller for store, til deg som føler at hvis bare en liten ting, en føflekk eller øyenvipplengden eller tykkelsen på hårstråene dine kunne vært litt annerledes, så ville alt vært bedre. trekk pusten og tenk over dette: 

av ren tilfeldighet eller av noe mirakuløst, så har to celler smeltet sammen og blitt deg. den unike kombinasjonen har overlevd alle ting som kunne gått galt, delt seg i stadig flere celler, og vokst seg større og større inni et annet menneske. du har fått fingre, tær, en ryggrad som sender nervesignaler og hår på hodet. nå sitter du her, og du har glemt at kroppen din er et mirakel. tenk på hvordan øynene dine kan registrere det du leser, sende beskjeden inn til synsenteret i hjernen din som forteller deg hva du ser, og enda viktigere, lar deg føle og forstå og reagere på det. gjennom kroppen din kan du interagere med verden, gjennom kroppen din kan du føle den deilige kilende følelsen i leppene når du kliner med en kjekk en eller ei søt ei, gjennom kroppen din kan du smake sjokolade, kjenne forskjellen på kalde dusjer og lange varme bad, få orgasme, kjenne adrenalinkicket etter første gang du lærte å stå på henda eller tristheten som slår deg når du mister en venn. neste gang du tenker at lårene dine er for tykke/tynne/muskuløse/skrantne/hårete/ husk at de lar deg reise deg opp av senga hver dag, lar deg bevege deg fra sted til sted, og at fingrene dine lar deg skrive, stryke en elsker fjes, holde en venn i hånda mens dere venter på store nyheter, skape musikk, bygge et møbel - uansett om du har lange tjukke eller korte tynne fingre, at øynene dine lar deg se og lære om verden uansett hvilken farge de har og at ørene dine lar deg høre musikk uansett hvor mye de står ut. dette er til deg som ikke har husket å elske kroppen din i det siste - tenk på alt den kan gjøre, alt den lar deg føle og utrette, husk at for hver kvise eller kilo eller arr eller ujevnhet den gir deg, så gir den deg en mulighet til å komme deg ut, til å leve. er ikke det mye viktigere?