attendejuni

foreldrene mine flyttet rett etter jeg dro til england for å studere, og hele barndommen min ble lagt ned i esker i kjelleren i det nye huset. hver gang jeg er hjemme på ferie løfter jeg en boks opp på mitt nye rom, og løfter ut innholdet, plasserer det i hyller, i bokser som skal tilbake i kjelleren, eller i en søppelpose. det er noe melankolsk og fint, det å møte seg selv sånn man var i fortida, og se på sporene man har lagt igjen av det som var viktig for én - en tolvårig mari som pakker ned turnknapper, rideknapper og sykkelknapper i et glass, en fjortenårig mari som etterlater seg dagbøker fulle av algebra og kaloritabeller, en sekstenårig mari som skriver dagbøkene sine på fransk og kjøper brukte diktbøker og pakker ned korken på sin første bringebærøl og minner om mørke kvelder med lette sinn og lette kyss, en attenårig mari som klipper av seg armbåndene til øyafestivalen der hun møtte han fine med mørke krøller som plutselig noen måneder senere ble han fine som spanderte kaffe og så han fine som er min. noen ting er pakket ned som jeg trodde skulle være viktig og som ender opp med å bli uviktige, andre ting er tankeløst presset ned i en boks med avisutklipp men viser seg å bli viktig for å minne seg selv på alt det man syntes og fremdeles synes er viktig, og på hvem man vil være når en langstrakt, åpen og fri sommer spre seg utover.