27. februar 2013

tjuesjuendefebruar


noen ganger, når ting ikke blir helt slik som en hadde håpet, er det lett å skylde på omgivelsene. det er lett å si at man ikke fikk gått tur fordi det regnet, eller at man ikke kan gå på kino fordi det blir så lett utsolgt, drømme seg bort i bøker og historier skrevet av andre og tenkt at hadde bare jeg fått den muligheten. noen ganger har tilfeldigheter, flaks eller timing mye og si, og ofte er det noen som har et bedre utgangspunkt enn deg selv, men er det en unnskyldning? venninna di med foreldre som snakker flytende italiensk vil kanskje ha en fordel hvis dere skal lære språket, men betyr det at du ikke kan gjøre det? er det dine foreldres manglende språkkunnskaper som gjør at du ikke får lært deg språket, eller er det deg, dine tankemønstre og overbevisninger som hindrer deg i å gjøre ting? jeg har en tendens til å tenke at, hvis jeg bare hadde bodd i en større by så kunne jeg gått på flere konserter, eller hvis jeg bare hadde hatt keyboardet mitt her så ville jeg lært flere sanger, eller hvis jeg hadde mer tid så ville jeg sydd mine egne klær og tegnet fugler mye finere. men sannheten er at selv hvis jeg bodde i verdens største by med et stort piano og et lager av silkestoff og tegnebøker, så ville ikke noen av disse tingene gått i oppfyllelse med mindre jeg faktisk la en innsats ned i det. så jeg prøver å dytte vekk tankene når jeg tenker at, hvis bare.., og heller tenke på hvordan jeg kan få det til, her og nå, med det utgangspunktet jeg har og de ressursene jeg har. for uavhengig av utgangspunktet ditt, hvis du vil bli forfatter kan du skrive ei bok, hvis du vil bli bedre på piano så må du øve, og hvis du vil lære italiensk så må du jobbe med det - noen av oss er velsignet med en onkel i et forlag, ei bestemor som spiller chopin som en drøm eller en tante som har sin egen pizzarestaurant i roma, men vi har alle til felles at for å komme dit vi ønsker, må vi bevege oss. helst i dag, selv om det er lettere å tenke at det er lettere å gjøre det en annen dag, en annen tid, et annet sted. noen ganger blir vi overfalt av eventyr, men sannsynligheten er større hvis man prøver å legge unnskyldningene til side, og endelig begynner med det man har ventet med. helst i dag.

6 kommentarer:

  1. Det er så rart, jeg bruker alltid omgivelsene som en dårlig unnskyldning til å ikke jobbe hardere eller ikke få til ting. Hvis du ikke har de beste omstedighetene, er det da ikke logisk å tenke at man må gi på enda mer, ikke mindre?

    SvarSlett
  2. Apropos jobbe hardt, på VGS var det en greie å virke veldig uanstrengt og avslappet, helst ikke øve i det hele tatt, men likevel få toppkarakterer på prøver. Det var ikke like imponerende om man hadde slitt og strebet for resultatene. Det er kanskje fremdeles litt sånn - alle viser frem sine bragder via forskjellige kanaler uten å si noe om hvor mye det faktisk har kostet dem. Det er kanskje ikke rart at vi alltid føler at vi har mer vanskeligheter enn andre når ingen snakker om det.

    SvarSlett
    Svar
    1. dét er et sant og viktig poeng tror jeg! selv på universitet mitt er det flere som bruker det at de har lagt lite tid i noe og likevel fått gode resultater som noe de kan være stolt av - som om det betyr at de er bedre enn en som har jobbet mer, men personlig synes jeg arbeidsomhet og initiativ er like fint og viktig som å få gode resultater. (selv om det noen ganger er vanskelig å huske på i en resultatorientert hverdag.)

      Slett
  3. Åh, så sant så det er sagt. Eg berre.. åh, du er så flink å tenke positivt/konstruktivt/ du forstår kva eg meiner. <3

    SvarSlett
  4. ja! takk for det lille dyttet. i dag skal jeg prøve å sy et skjørt.
    <3

    SvarSlett
  5. Liker tekstene dine! Utrolig fint skrevet, og lett å kjenne seg igjen i. Inspirerende!

    SvarSlett