tjueåttendefebruar

vi lever i en verden der vi alle, i større og større grad, er forfattere, regissører, og historiefortellere om vårt eget liv. et fantastisk nettverk av medier der vi kan dele oss selv, våre ord, bilder, slagkraftige kommentarer og små filmsnutter utfolder seg, og knytter oss sammen med alle, mennesker i india, bestevenninner, besteforeldre eller gutter vi var forelska i på barneskolen. det er spennende og bringer med seg mange muligheter, men gjør disse bruddstykkene av liv som vi får være med på at vi har et annet syn på verden? at vi bare ser bilder av kjærestepar når de kysser, ikke når de krangler, unger når de smiler, ikke når de gråter, søsken når de leker fint i sandkassa, og ikke når de sloss, skolekamerater når de backpacker gjennom sør-amerika, ikke når de sitter i sofaen med pysj og freia, jentefjes når de er pyntet med glitter og mascara, ikke svette og usminkede etter å ha satt sammen en ikea-kommode som dessuten ble stygg - vi ser folk når de er på eventyr, har vært på trening, fått en a på eksamen eller fått til den eyelineren akkurat riktig. jeg synes det er fint å fokusere på det positive, på de gode dagene og de fine kveldene, for å dvelle på det negativet er energikrevende og lite konstruktivt - men jeg lurer på om alle disse gode historiene gjør at man lettere føler at det er noe galt med en de dagene man ikke får det helt til? det er lettere å dele de gode dagene med en ukjent verden en det er å dele de vonde dagene, men jeg tror det er viktig å høre det de dagene man slumrer for lenge, kommer for seint til forelesning eller søler kaffe på ei bluse man ikke har råd til å rense: det er ok. noen ganger tar jeg på meg pysj før klokka er 18, noen ganger går jeg ut for å danse bare for å føle meg så ubekvem blant alle menneskene at jeg løper hjem igjen og legger meg under dyna med eyeliner under øynene, jeg klarer aldri å ta på eyeliner fint på første forsøk, noen ganger spiser jeg frokostblanding til middag, setter på vekkerklokka 06.00 og slumrer i to og en halv time, noen ganger oppfører jeg meg surt mot de som fortjener det minst, noen ganger leser jeg sladreblader selv om jeg er helt i mot det, de fleste dager gjør jeg et eller annet feil, men de er fine for det, jeg er fin likevel, men jeg tror det er viktig at man deler det også innimellom, at det man gir fra seg i spindelvevet ikke er hele sannheten, og at bare fordi man ikke har sett bilder av det eller lest noe om det, så betyr det ikke at du er den eneste som tilbringer lørdag kveld i senga istedetfor på dansegulvet, den eneste som ikke har noen å kysse før du legger deg eller den eneste som har tryna i sko du ikke kan gå i på åpen gate.