sjettedesember

på mandager lager jeg suppe. tomatsuppe med red curry og cashewnøtter som jeg har lånt fra hjartesmil (men jeg sniker i litt koriander også), spinatsuppe med hardkokt egg, gulrotsuppe, gratinert løksuppe, blomkålsuppe, brokkolisuppe, mandag er suppedag. for uansett hvor trøtt man er etter helga, uansett hvor lang uka foran en virker, og uansett hvor hjemlengsel man har, så kan jeg lage en klem i en skål på mandager, to porsjoner, en til å ha i en fin skål med blå prikker og spise med stor skje og dyppe brød i, og en til å fryse til en kald dag man trenger en klem men ikke orker å lage den. med suppe blir det helt pause, jeg kan sitte aleine på kjøkkenebnken og bare spise den sakte, eller sitte og se på en ted talk eller en episode av en fin tvserie, og bare føle at alt faller på plass, vaske opp skålen og kjelen og tenke at, dagen har egentlig vært fin, sånn innerst inne, for de er jo som oftest det. suppe føles trygt, det varmer langt inni hjertet, og det gir meg en merkelig slags ro å stå der og se på at den koker opp, kjøre den i stavmikser og se at alle de forskjellige ingrediensene forsvinner sammen til en varm, mjuk, trøstende masse. suppe er den beste trøstematen synes jeg. hva gjør du når du trenger trøst?